Victor Erice debuterte med «The Spirit of the Beehive» i 1973 som er av de vakreste filmene som noensinne er lagd. Det skulle gå ti år før han vendte tilbake til spillefilmens verden, da med «El Sur» som videreførte det poetiske og meditative fra debuten gjennom et barns blikk på verden. Siden har Erices karriere vært preget av bidrag til ulike antologier, noen kortfilmer og dokumentarer. Vi kan godt tillegge Ikke før i 2023 returnerte han, over 80 år gammel, til sin tredje rene spillefilm som regissør. Filmen er «Close Your Eyes», eller på spansk: «Cerrar los ojos».
Og det er heldigvis en helt enestående film – igjen – i det som må antas å være den aldrende Erices siste filmverk. Han tegner det med tydelige strøk av vemod. Med tap og sorg som får tapetsere filmens bakteppe. Det handler om et menneskets liv, men der skaperens livserfaring og visdom gjenfinnes i karakterenes liv. I det vemodige, er det også vakkerhet og varme. Gradvis og sakte åpner «Close Your Eyes» seg som en kjærlighetserklæring til livet og filmen, før hovedpersonen i siste innstilling lukker øynene, i kinosalen, og alt er over. Samtidig som alt lever videre.
Det er en historie som speiler filmens virkelighetsbeskrivelse mot selve filmkunsten, der innbindingen er skapt av kinoens kraft som kanaliseres både i første og siste scene. Åpningssekvensen er en nøye komposisjon av en samtale mellom en herskapelig landeier og en besøkende mann. Den aldrende verten viser seg å være døende, og han har et ønske om å bli gjenforent med datteren. Den besøkende aksepterer oppdraget i å finne datteren, og scenen ender i det han forlater eiendommen med et fotografi av datteren i handa. Da fryses samtidig bildet. Det var en film i filmen, og nærmere bestemt en scene av den uferdige «The Farewell Gaze» som ble spilt inn i 1990 av regissøren Miguel Garay (Manolo Soro) — en film som aldri ble fullført, fordi hovedrolleinnehaveren forsvant sporløst under innspillingen.
I denne filmens nåtid, som er 2012, blir Miguel kontaktet av produsentene bak et true crime-basert tv-program som ønsker å intervjue ham som del av en episode om mysteriet bak skuespillerens forsvinning. Det vekker Miguel fra resignasjon og kunstnerisk dvale som har plaget ham siden den uferdige produksjonen. Det som skulle bli hans andre spillefilm, ser ut til å ha blitt hans siste. For tilbake i 1990 mistet han ikke bare filmen, men også sin beste venn – og litt av seg selv. Det er disse refleksjonene som virker å føre ham til et undersøkende modus; som en slags privatdetektiv der han selv blir nærmest besettende opptatt av å grave i mysteriet etter en sannhet eller forsoning han først hadde gitt opp. I dette gjenoppdager han også den sosiale verdien av kontakt med personer fra fortiden som kan tilby ham ledetråder i letingen. Én av disse er hans gamle og sympatiske filmklipper, som nå er en pensjonert filmentusiast som omgir seg med et deilig arkiv av fysiske filmruller, deriblant alle opptak som ble skutt i forbindelse med «The Farewell Gaze». Men kan disse opptakene gi noen svar om hva som kan ha skjedd med deres kollega og felles venn, Julio Arenas (José Coronado)?
Saken fører også Miguel tilbake til den forsvunne vennens datter, den nå voksne Ana. Sistnevnte spilles av Ana Torrent, som jo er den unge jenta fra «The Spirit of the Beehove», som i seg selv blir et rørende element for alle oss som er så glad i Erices trollbindende debut. Torrent har også senere hatt en fin karriere, som barn i Carlos Sauras nydelige «Cria Cuervos» (1976) og som voksen i hovedrollen av Alejandro Amenabars «Tesis» i 1996. Ingenting av dette virker ei heller tilfeldig. Erice trekker synlige og usynlige tråder fra vårt og hans liv, inkludert filmkunsten, for å skape stemninger og tanker som streifer mot eksistensielle spørsmål. Det er ekko av en litterær kvalitet i en presentasjon og skala som sikter bredt med episk tilsnitt, men som samtidig er fokusert mot et konkret mysterium. Åpningen fungerer som en dvelende hypnose fra en annen tid. Deretter etablerer filmens nåtid det ytre mysteriet på en måte som umiddelbart griper oss, mens det derfra er det rike portrettet av et aldrende liv som holder oss fast. Det handler om mennesker som kikker reflekterende tilbake på sitt yngre jeg både gjennom fotografier og upålitelige minner, noe som omfatter kunstneren bak filmen som speiles av historiefortellingens sjelfulle hovedkarakter som også er filmskaper. Når sistnevnte til slutt lukker øynene for den fortiden som minnene er i ferd med å viske ut, men som det fortsatt finnes biter av på filmrull, er det nærliggende å tenke at det samtidig representerer Victor Erices liv og kunstnerskap.
Det er også påfallende hvordan Erice avslutter denne filmen, sannsynligvis hans siste, ganske likt der hans første åpnet – med kinoen i bildet. Selv om det er et halvt århundre mellom de to kunstverkene, er det en organisk og vakker tråd av et helt liv som binder dem sammen. Det viser også at tiden ikke har tatt identiteten fra filmskaperen, som en erkjennelse overført til de to aldrende hovedpersonene i «Close Your Eyes». Det er en historie om alderdom, herunder forvitring av hukommelse og identitet. Hva er vi når vi ikke lenger har minnene våre? Hvordan preger minnene våre opplevelsene av fortiden, og hva med nåtidens virkelighet eller fremtiden? Det er tanker som uunngåelig fører mot vemod, noe som forsterkes av viten om kunstnerens alder. Det er en film som handler om å forholde seg til egen alderdom og livets forgjengelighet, slik andre betydningsfulle filmskapere har gjort sent i egne karrierer og liv – fra Yasujiro Ozu til Michael Haneke — som representanter for et bredt kunstnerisk spenn av komplekse og filmatisk berikende portretter knyttet til aldrende liv. Særegenheten til Victor Erices bidrag, er dels i forankringen til et mysterium som muliggjør bruk av thrillerformatets spenningsskapende fortrinn som katalysator for å utforske de dypere temaene av alderdom, tap og minne. Når dette subtilt utfylles av filmskaperens poetisk-meditative tilnærming, blir det til en effekt som etter visningen fikk meg til å tenke på Michelangelo Antonioni-mesterverket «The Passanger» fra 1975, og hvorfor jeg elsker den filmen så høyt. Begge forenes av et tilsvarende meditativt driv med en kontinuerlig diskusjon om identitet og eksistensiell tomhet, mens de samtidig er stilsikre, sakteskridende thrillere. Det er filmskapere med klare blikk, hvor Erice selv ikke er sløvet av egen alderdom. Selv om det er mulig å se «The Spirit of the Beehive» som enda mer vital og potent, der «Close Your Eyes» preges av modenhet og visdom, er begge gjennomsyret av en likelydende kunstnerisk drivkraft og filmatiske identitet. De er tålmodige og søkende, bruker metaforiske motiver og en dempet visuell poesi i skapelse av vakre stemningsbilder. Filmene uttrykker indre tilstander like mye som ytre historiefortellinger, hvor «Close Your Eyes» har en tydelige grunnkomponent av å basere seg på en tradisjonell narrativ dramaturgi i selve mysteriet. Samtidig viser Erice en meditasjon over tid, indre liv og stemninger som gir en poetisk kraft som trancenderer tradisjonelle fortellinger på en måte som gir rike assosiasjoner til Terrence Malick.
Det er mange store ord å bruke i beskrivelsene av «Close Your Eyes», men det er samtidig en film som er på sitt fineste i nærheten mellom karakterene. At Victor Erice har fullstendig kontroll over enhver komposisjon er en teknisk betingelse for filmens fullkommenhet, mens dens sjel kommer også av dialogen, uttrykkene og kroppsspråket som skuespillerne uttrykker alene og i samspill. Det kan være skildringer så tynget av lengsel og melankoli at det kan gjøre vondt, men i hovedpersonens søken etter å knyte sammen livets fortid med nåtid på en meningsfull måte, oppstår håpefulle øyeblikk. Litt som i Wim Wenders’ nydelige «Perfect Days», er dette også en film opptatt av å vise den positive kraften i hverdagens øyeblikk, aktualisert av den gamle og forvirrede skuespilleren som er forsvunnet, men samtidig funnet sjelefred i det nye livets hverdagsrutiner.
Det er lett å undervurdere «Close Your Eyes» fordi den tilsynelatende kan fremstå som enkel, men det er samtidig en film som er subtilt ladet med tematisk kompleksitet og spennende visuelle grep som ikke smøres dominerende på. Det mest iøynefallende er det meta-aktige film-i-film-grepet, hvor kino og film med sine levende bilder får metaforisk betydning i visningen av tidens gang, og som for de direkte involverte blir en enda tydeligere representasjon av tapt tid og tapt identitet – et gap mellom karakterene som skuespilleren projiserer i ulike roller, og det faktiske jeg. Det er et skille mellom virkelighet og illusjon som blir særlig uklart i prosesseringen av subjektive minner. Det er flere dimensjoner i dette, og alt formidles via et dempet filmspråk som likevel lader hvert kutt og bilde med fengslende tilsnitt av mystikk. I etterkant har tankene mine streifet innom Kieslowski, som en annen europeisk filmskaper som blandet filosofiske og eksistensielle betraktninger i et nett av mysterier om identitet, minner og tap. Og gjerne i tilknytning til en dypere form for lengsel som kunne tillate seg å overskride det jordnære for å hilse på noe mer åndelig. Erices film er kanskje mer jordbundet, men den har en beslektet sensibilitet og intimitet også i den visuelle skildringen.
For Victor Erice fører alt dette frem mot et klimaks som finner sted i en nedlagt kino i en liten by. Det er «Cinema Paradiso», uten sentimentalitet, men fremdeles gåsehudfremkallende i den rene, emosjonelle formidlingen. I begge tilfeller blir kinoen brukt som symbol for minner og tap. Samtidig kan man som cinefil ikke unngå å lese inn en stor kjærlighet til filmens kunst. Det siste blir særlig tydelig idet den aldrende filmklipperen, som har funnet frem filmrullene som blir til fortidens bilder i nåtiden, sier at «mirakler på film har ikke eksistert siden Dreyer». Det er én av mange fine filmreferanser som Erice byr på – i en film som selvsagt er skutt på 35mm, med masse følbar tekstur. Men den virkelige emosjonelle kraften ligger i hvordan all formidling bindes til refleksjoner over tap av tid og relasjoner i selve livet. Igjen er det med likhet til «Cinema Paradiso», men med en kompleksitet som aldri preget Giuseppe Tornatores ikoniske klassiker.
«Close Your Eyes» er en film som ikke stanser idet hovedpersonen etter nesten tre timer lukker øynene, og vi forstår at det kun er rulleteksten som gjenstår. For det Victor Erice har gitt oss, er nye sider av en filmmagi som heldigvis ikke er helt tapt. Det er en av de bedre i sitt slag på mange år.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar