Når man tenker tilbake på «Speed», er det bussen alt handler om, den bussen som vil eksplodere hvis hastigheten senkes til under 80 km/t. Men da har man samtidig glemt at vi umiddelbart, og lenge før vi stiger om bord i bussen, får servert en overraskende lang og intens sekvens hvor samme terrorist har plassert en bombe over en heis full av mennesker som blir intetanende gisler. Dette er selvfølgelig tilsiktet som et effektivt set up med en in medias res-presentasjon av hovedperson og miljø. Men realiteten er at regissør Jan De Bont lar sekvensen få spille seg ut med samme form for intensitet som filmen skal bringe med seg over i bussen, og som den aldri mister på veien.
Det er naturlig å starte med nettopp Jan De Bont, den nederlandske filmskaperen som hadde en fascinerende reise fra å være fotograf for Paul Verhoeven i hjemlandet til å bli en av 90-tallets heteste Hollywood-regissører med «Speed» som den oppsiktsvekkende debuten. Suksessen banet vei for den vellykkede (og velgjorte) katastrofefilmen «Twister», inntil karrieren egentlig havarerte brått og nådeløst med den katastrofale oppfølgeren «Speed 2: Cruise Control». Men det er en annen historie, for i 1994 var De Bont i førersetet for den massive suksessen som ble «Speed».
Angivelig var John McTiernan førstevalget til Paramount som regissør, men fordi prosjektet lignet for mye på «Die Hard» trakk McTiernan seg til side og foreslo fotografen han samarbeidet med, Jan De Bont (som da hadde fått påbegynt sin fotograf-karriere i Hollywood via Paul Verhoeven). Like etterpå skrinla imidlertid Paramount hele prosjektet, men heldigvis ble det plukket opp igjen av 20th Century Fox som ga Jan De Bont grønt lys til å regissere manuset som var skrevet av Graham Yost (etter inspirasjon av den svært underholdende 80-tallsfilmen «Runaway Train» med Jon Voight – en intens actionthriller på tog).
Det er jo nærliggende å tenke at De Bont fikk nyttiggjøre seg av erfaringene med «Die Hard», kanskje den definitive actionfilmen fra 80-tallet, til det som skulle bli en av 90-tallets beste i samme sjanger. For så god var, og er, «Speed».
Etter at Keanu Reeves i innledningen har ryddet opp i terroraksjonen i heisen og blitt premiert for bragden, hvorpå det også antas at terroristen døde, kastes filmens andre perspektiv mot oss. Det tilhører Sandra Bullock i rollen som Annie, en kvinne som tilfeldigvis befinner seg på nettopp denne bussen på dette tidspunktet, og som skal få en helt avgjørende rolle når en ny terrorsituasjon oppstår. Hun er én passasjer av mange på en buss fylt opp av en relativt lurvete forsamling, hvor et fåtall egentlig virker å være i vater allerede før de blir oppmerksom på at en bombe er festet til undersiden av kjøretøyet. Ganske snart kommer Keanu Reeves, som LAPDS-offiseren Jack Travern, om bord – på spektakulært actionfilmstjerne-vis idet han hiver seg fra en bevegende bil til bussen i høyt tempo på motorveien. Når han endelig ankommer bussen, er også det konseptuelle aspektet og settingen for «Speed» etablert. Herfra og ut skal alt av tempo, driv og intensitet skapes og formidles fra innsiden av bussen, ispedd noen få sekvenser fra utsiden i kryssklipp.
Men hvorfor føles «Speed» så ekstraordinært intens og spennende? Sannsynligvis mye fordi den virker oppsiktsvekkende perfeksjonert kalibrert i én ensporet fokusering på den enkle historiefortellingens grunnleggende mekanismer. For det første er det noe befriende, ukomplisert og gjenkjennelig over situasjonen. Vi er på en buss – og det finnes en bombe der. Og Jan De Bont slipper oss ikke ut. Akkurat som passasjerene er vi fanget som gisler til dramaet. Foruten det narrative grepet som ligger i den fortettede og konsentrerte portretteringen fra kjøretøyets innside, blir filmens trumfkort hvordan den nyttiggjør seg av hva tittelen antyder – fart – til å skape en kontinuerlig strøm av levende bilder som gis energi, dynamikk og spenning av konstante bevegelser, ofte i takt med adrenalinpumpende musikk. Det er en viss risiko her for å falle ned i et monotont spor, men Jan De Bont manøvrerer hele tiden spenningen mot ulike former for action-dramatiske sekvenser, og han gjør det med bravur – i samarbeid med den kompetente klipperen John Wright («The Hunt for Red October», «Die Hard with and Vengeance» og «Apocalypto»).
«Speed» føyer seg muligens inn i en rekke av sjangerfilmer som bygger seg opp via gradvis større hindre, farer og eksplosjoner. Manuset er ikke nødvendigvis nybrottsarbeid, men det gjør snarere resultatet av filmskapelsen til noe enda mer imponerende. Det smått banale konseptet blir maksimert for action og spenning, hvor glimtet i øyet verken blir for lite eller stort, og hvor heller ikke den formidable tekniske demonstrasjonen får overskygge det menneskelige dramaet totalt. Det er her Keanu Reeves og Sandra Bullock ble født som filmstjerner. Både fordi de er hovedpersonene i en av epokens aller beste Hollywood-produksjoner av sitt slag, men enda mer fordi de evner å sette hvert sitt sympatiske og menneskelige stempel på den heseblesende turen. Dynamikken mellom de to er like upåklagelig som dynamikken i lyd og bilde. Begge deler essensielle faktorer for at «Speed» kommer i mål som en blockbuster som umiddelbart slo så godt fra seg, og som har vist seg å tåle tidens tann og vel så det.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar