«Mafioso» (1962)

Regissør Alberto Lattuada ble aldri fullt ut akseptert som en betydelig auteur. Som oftest er han blitt betegnet som en del av karriereskapelsen til Federico Fellini da de sammen regisserte «Variety Lights» som var Fellinis debutverk i 1950. Når det kommer til Lattuadas egen filmografi er det tilsynelatende bred enighet om at hovedverket skulle forbli «Mafioso» fra 1962.

Og det er på mange måter et glemt semi-mesterverk Lattuada etterlot seg her. Det er også en film det er vanskelig å se for seg at Francis Ford Coppola ikke bevisst eller ubevisst hadde i tankene da han meislet ut «Gudfaren». Filmen setter opp et moralsk drama der en hovedpersons uskyldig korrumperes på uunngåelig vis med kobling til den sicilianske mafiaen, og der konkrete iscenesettelser også fører tankene hen til Coppolas senere bragd.

Alberto Sordi spiller hovedpersonen, Antonio Badalamenti, som en hengiven og lojal mellomleder på Fiat-fabrikken i det nordlige Milano. På hjemmebane planlegger han en ferietur tilbake til sitt barndoms Sicilia sammen med kone og to barn. I dette bildet tegnes «Mafioso» umiddelbart opp av fornøyelige streker, som en underholdende satire, med nesa vendt mot det som fra utsiden føles som italienske stereotypier. Det er en distinkt familiedynamikk som skildres med et fornøyelig blikk og gjerne settes opp som klassiske komediesekvenser. Men også med en iboende skildring av kulturell kollisjon av det italienske nord og sør – portrettert innenfor en ramme av familiekompleksiteter med påfølgende mafiosotrussel i de sicilianske kulissene.

Albero Sordi er perfekt castet til dette filmuniverset; hans timing som komedieskuespiller er udiskutabel, men han har også kapasitet til å trekke oss inn i de mer alvorspregede nyansene når det etter hvert viser seg nødvendig. Her veksler han mellom å portrettere en jovial og folkelig familiefar som en komedieskikkelse, som gradvis blir avbrutt av en virkelighet som påkaller en endring også i hvordan figuren må spilles – som mer sårbar, og dermed tredimensjonal med evne til å kanalisere noe sant og emosjonelt med troverdighet og kraft. Også fordi Sordi ganske enkelt har karisma som skuespiller.

De subtile vendingene mellom folkelig komedie og tragedie er hva som etter hvert gir «Mafisio» tydelig særpreg – og styrke. Selv om etableringen har en tilsynelatende lett tone, er det allerede der en underliggende følelse av uro. Men det er først på et sent tidspunkt – og aller mest i selve slutten – at «Mafioso» vipper over i et mørkt landskap og nærmer seg det mesterlige. Slutten er stilistisk dempet, men samtidig spektakulær, og kommer ikke minst med en massiv emosjonell uttelling.

NB! «Mafioso» finnes i DVD-katalogen til The Criterion Collection, men er nå out of print. I skrivende stund kan den være vanskelig å oppdrive i fysisk format, og en blu-ray-utgivelse fremstår som etterlengtet.

Andre filmer «under radaren»: