«Age of Consent» (1969) – et solbleket farvel fra Michael Powell

Age of Consent er Michael Powells siste spillefilm – laget i eksil, i tropevarme og med blikket vendt innover. Resultatet er en behersket skildring av kunst og begjær, mer preget av ettertanke enn provokasjon.

Verden var ikke klar for Michael Powells mørke mesterverk, Peeping Tom, i 1960. I praksis ble Powell utstøtt av et britisk filmstablissement som vurderte filmen som utelukkende moralsk forkastelig, ute av stand til å se hvor presist og kompromissløst den tok for seg voyeurisme og filmmediets makt.

Age of Consent skulle dessverre bli Powells svanesang. Basert på en semi-selvbiografisk roman av den australske kunstneren Norman Lindsay, er det også fristende å tenke at Powell skuet noe av egen skjebne i portretteringen av filmens hovedperson. Det handler om Bradley Morahan, spilt av James Mason, som er en etablert, men utbrent kunstner som søker mot noe annet. I virkeligheten måtte Powell etter 1960 forlate Storbritannia, og reiste til Australia for å utøve sitt kunstnervirke som filmskaper. I Age of Consent vender Morahan ryggen til det pulserende kunstnermiljøet i New York til fordel for en simpel hytte på en liten, tynt bebodd øy utenfor den australske kysten. Her møter han den unge og vakre Cora (Helen Mirren) som blir hans modell og muse, men også en katalysator både for kunstnerisk og personlig oppvåkning.

Powell bygger filmen langs et tosidig perspektiv. På den ene siden som et sensuelt coming-of-age-drama. På den andre siden et kunstnerportrett styrt mot besettelsens kraft og melankolsk selvrefleksjon. Og det som binder alt sammen er de nydelige, tropiske omgivelsene – samt rolleprestasjonene til Mason og Mirren. Førstnevntes involvering, som produsent og hovedrolleinnehaver, var angivelig også en avgjørende faktor for realiseringen av prosjektet overhodet. Mason er også god som den kultiverte, men slitne og noe selvforaktende hovedpersonen. Mirren er den yngre kvinnen, i sin første store filmrolle, med fysisk tilstedeværelse og utstråling til å forføre og trollbinde både den aldrende Mason og oss som ser på fra utsiden.

Det er en kjemi mellom Mason og Mirren som harmonerer med en ganske ufarlig, sensuell tone. I hvert fall oppfattes filmen som mer høflig enn den er snuskete. Det er snakk om en selvbevisst, 60-tallspreget sensualitet som lener seg mykt og forsiktig mot erotikk i blikk og kropper i et varmt landskap. Og med kunst liggende som et tynt mellomleggspapir som absorberer tendenser til seksuell utnyttelse.

Det er lite som er provokativt i filmen. Kunstner-modell-forholdet sklir aldri ut i et exploitation-aktig terreng. Powell holder stien ren, der vi følger sporene bak en lite triumferende eller manipulerende kunstner. Masons figur er derimot nølende og selvkritisk, og det er igjen fristende å tenke at Powell skimtet noe personlig i det samme. Likevel er det ikke alt ved filmen som føles like sterkt forankret i noe subjektivt, levd eller kunstnerisk kompromissløst. Det er flere litt kantede kvaliteter ved filmen. Særlig merkes det når den beveger seg utenfor Mason/Mirren-dynamikken, eller bort fra den tropiske naturen som omgir dem. Det er birollene som for ofte trekker filmen i feil retning, gjerne med å inkludere en Ealing-aktig humorarv som enten bruker alkoholisme og sosial dysfunksjon som forsøksvis skråblikk-komikk som avlastning. Disse karikerte og farseaktige øyeblikkene kolliderer med den ellers lavmælte og observerende tonen som er filmens fremste styrke. Og det er lov å undre seg over om disse elementene reelt sett var noe Powell i sin eksil-periode faktisk ønsket.

Det vi i hvert fall vet, er at Powell på dette tidspunktet i karrieren ikke opplevde full kunstnerisk frihet. Age of Consent ble opprinnelig lansert på kino i en versjon med flere bortklipte scener, og med et annet musikkspor. Originalt samarbeidet Michael Powell med Peter Sculthorpe, som selv var på øya der filmen ble innspilt og leverte et bidrag av kulturelt særpreg som spilte på lag med naturen og filmens litt urolige atmosfære. Produsentene ønsket imidlertid et mer kommersielt tilpasset lydbilde, og hyret inn Stanley Myers til å lage helt ny musikk som ble brukt i kinoversjonen. Når filmen i dag kan ses på blu-ray, er begge versjonene av filmen tilgjengelig på utgivelsen fra Indicator/Powerhouse Films. Jeg har kun sett den restaurerte, director’s cut-versjonen som er om lag ti minutter lenger enn kinoversjonen.

Likevel har ikke regissørens versjon ryddet unna det som også er en litt datert 60-tallsvibe i både tempo, den late rytmen og noen av holdningene som uttrykkes. Age of Consent har ikke den typiske australske new wave-friskheten eller energien, selv om de vakre omgivelsene heller ikke brukes som postkort-aktige bilder av Australia. Filmen utstråler modenhet mer enn radikalitet. Selv om den delvis romantiske skildringen av en aldrende, mannlig kunstner og en ung, kvinnelig modell er en potensiell kime til kontrovers, er det aldri dit filmen sikter.

Alt i alt blir Age of Consent en behersket skildring av kunst og begjær, i et fint og solbleket farvel fra Michael Powell.