Høstsonaten (1978)

Bladene fra høsten ligger gule på bakken utenfor. Men Ingmar Bergman skal bringe høstens forfall over dørstokken og inn i en prestebolig. Der bor Eva sammen med den noe eldre ektemannen og presten, Viktor, landlig og tilbaketrukket. Det er Viktor som ønsker oss velkommen, idet Bergman i åpningsbildet bryter den fjerde veggen i instruksjonen av Halvar Björk som får vende seg direkte mot kamera. Han forteller sin versjon av den hjemlige situasjonen, først i form av et kort resymé over hennes bakgrunn. Det er nøkternt og objektivt. Han erkjenner til slutt hvordan han selv mangler ordene for å si at han elsker henne, slik at hun skal tro på ham.

Hele tiden ser vi en rødkledd Eva sittende i bakgrunn bak et skrivebord. Vi ser et fotografi på bordet av et barn, og vi ser at hun skriver et brev. Hun reiser seg og går mot mannen og kamera. Hun har skrevet et brev til moren og inviterer henne til deres hjem. 

Mor og datter omfavner hverandre når de endelig møtes. Det er følelsesrikt i øyeblikket, men vi kjenner på det tidspunktet ikke nyansene bak emosjonene, ei heller hvor avklart og balansert relasjonen mellom mor og datter er. Vi forstår at moren er sårbar og dels i sorg over nettopp å ha mistet en nær venn. Og vi aner allerede at det finnes en usagt tristhet eller sorg som holder et dempet grep over Evas tilstand. Moren gir datteren en åpning til å snakke om det, men datteren griper den ikke, fordi fundamentet som ligger mellom de to er altfor skjørt til å tåle alt av sannheter. Det skal først komme senere, og da skal relasjonen for alvor briste. 

Ingrid Bergman spiller moren, Charlotte, med bakgrunn som anerkjent pianist. Men Eva (Liv Ullmann) tenker på henne som en fraværende mor i hele livet, noe som har bygd seg opp til en langvarig og sår lengsel etter en form for betingelsesløs kjærlighet. Hun opplever moren som følelsesmessig utilgjengelig. Invitasjonen hennes nå handler ikke bare om å komme nær henne for noen dager, for å døyve en smerte, men også om å stå i en konfrontasjon. Ingmar Bergman tilnærmer seg den tunge materien i et kammerspill-format som plasserer mor og datter i et intimt nærvær med hverandre, og med oss. Her leverer Ingrid Bergman og Liv Ullmann de nødvendige, autentiske og gripende tolkningene som skaper den grenseløse intimiteten og intensiteten som virkelig løfter det dialogdrevne materialet. Ingmar Bergman snakket senere om hvordan han først opplevde at Ingrid Bergman gikk inn i prosjektet med nesten diva-tendenser med en leveranse av et upassende overspill. Men i et fortrolig Bergman/Bergman-samarbeid, justerte den da dødssyke skuespillerstjernen tolkningen til det nyanserte og dyptgående portrettet vi ser i den ferdige filmen. Det er et rivende, sterkt og kraftfullt samspill med Liv Ullmann som speiler et emosjonelt komplekst mor-datter-forhold. Men innad i en setting som kan virke teatralsk, er det en troverdig spenning og dynamikk mellom de to, noe som naturligvis må tilskrives både instruksjonen og skuespillernes evne til å levendegjøre manuset med en kraft som kjennes ekte. Det er en subtilitet av uttrykk, mimikk og skiftende toneleie som svinger seg gjennom et bredt register av følelser, men som holder seg innenfor rammen av de personlighetene filmens første halvdel har etablert for oss. 

På et tidspunkt setter Eva seg bak pianoet og spiller et stykke for en mor med bakgrunn som profesjonell konsertpianist. Charlotte komplimenterer henne, men Eva fornemmer nærmest intuitivt at det ikke kommer fra et hjertelig sted. Da setter Charlotte seg ved siden av datteren, og lar fingrene fly over pianoet til et stykke av Chopin. Hun forteller om hvordan Chopin var følelsessterk, men ikke følsom. At det finnes en avgrunn mellom følelser og sentimentalitet. Videre forklarer hun at det musikalske stykket handler om tilbakeholdt smerte, ikke om drømmer. I dette forstår vi naturligvis en billedlig vei inn i filmen og den dynamikken vi nettopp ser utfolde seg. Charlotte fortsetter ved å forklare at man må fremstå rolig, klar og streng når man spiller et slikt stykke. Det skal gjøre vondt, men man skal ikke vise det fordi beherskelsen skal være total. Slik hennes beherskelse er total, men Evas ikke lenger er det.

Det slår meg at de begge er dannede og lar hverandre snakke ut. De avbryter hverandre ikke, men er det egentlig gode lyttere? Eller har de alltid snakket forbi hverandre, og aldri før stanset for å finne ut av den usagte emosjonelle avstanden og undertrykte konflikten? De er begge preget av skyld og anger, men på diametralt ulike måter, på samme måte som de nå håndterer vanskelighetene like ulikt. Spørsmålet er om en forsoning overhodet er innenfor rekkevidde. 

Ingmar Bergman kler kvinnene opp i kontrastfylte farger, grønt mot rødt, mens fargepaletten ellers er preget av en høstlig jordnærhet. Sven Nykvists dempede foto bidrar også til at roen får senke seg over de tålmodige iakttagelsene av forfall. Det er årstidens forfall som speiles mot kvinnenes erkjennelse av tap og sorg. Det handler også om liv som skal ende, eller som må gå over i en ny fase. Om å gi slipp, enten i møte med døden eller relasjoner som avsluttes. 

Språkføringen er sober, men de gnistrende tolkningene holder likevel intensiteten høy. Bergman makter gjennom portrettene, men også i porsjoneringen av dramaet med sine lagvise avsløringer, å forvalte den psykologiske kompleksiteten til et reelt engasjerende skue. Det er en formidling som virker ektefølt, og når Bergman forener sin innsiktsfulle kapasitet med et filmatisk rammeverk av perfeksjonerte kameraføringer, lyssetting og ikke minst bruk av nærbilder – ja, da blir «Höstsonaten» bortimot grenseløs i sin klokskap, og fullkommen som kunstverk.