«Gladiator II» (2024)

I 2000 flokket publikum fra ulike samfunnslag til kinosalene for å se storstilt, underholdende gladiatorkamp på samme måte som datidens brede utvalg av romere gjorde det samme da de blodtørste på underholdning valfartet til Colosseum for snart to tusen år siden. Vi satt imidlertid trygt plassert i kinosetet bak popcornbeger i betryggende avstand til Ridley Scotts imponerende fiksjonstilnærming til virkelighetens historiske barbari. Både kunstnerisk og kommersielt ble «Gladiator» en massiv suksesshistorie, og erfarne Ridley Scott hadde definitivt lykkes i å revitalisere den utdøende sverd-og-sandal-filmen til nye generasjoner. Fordi det var stort, spektakulært og spennende.

LES OGSÅ «GJENSYNET: GLADIATOR (2000)»

Nesten 25 år skulle gå før en enda mer erfaren Ridley Scott skulle vende tilbake til samme historiske univers, og samtidig sende en ny generasjon av kinogåere inn i mørket for å se lyset av gladiatorkamper på størst mulig lerret. I mellomtiden har de fleste oppdaget eller re-oppdaget originalfilmens tidløse kvaliteter, som en av sin tids aller mest velsmurte blockbuster-filmer fra Hollywood-maskineriet. Hvordan skulle Scott, med sin riktignok velutstyrte verktøykasse, være i stand til å bygge noe tilsvarende nytt og stort, men samtidig med en selvstendighet som rettferdiggjør et helt nytt verk? Hva skulle kapittel to bestå av?

Svaret er at «Gladiator II» er blitt en standardisert oppfølger som lener seg tungt mot originalens suksesskriterier. Det er et filmverk smidd til passelig stødighet, men det er også et stykke kompetent skaperverk som ikke evner å skinne i kraft av seg selv. At Ridley Scotts oppfølger kun er i nærheten av å bli gåsehudfremkallende i de sekundene den henter frem minner via scener eller musikk fra originalen, blir dessverre symptomatisk for en manglende vilje til å skape noe mer enn en halvgod kopi. Ikke dermed sagt at «Gladiator II» er kraftløs, og den er overhodet ikke kjedelig. At det er tidvis spektakulært og ofte underholdende føles imidlertid som en nær uunngåelig effekt av filmens forutsetninger. Det er en påkostet og prestisjefull produksjon. Den aldrende mesterregissøren har dessuten vist en imponerende stamina i filmografiens senere fase, men til hvilken pris? Naturligvis er det beundringsverdig hvordan Scott ikke bare hopper fra prosjekt til prosjekt i et tempo som kunne vært utmattende selv for en yngre generasjon, men det blir enda mer oppsiktsvekkende fordi han nesten utelukkende tar regi på komplekse, store produksjoner. Men kanskje er det også der han finner tryggheten han nå kan seile på, og ikke minst et større apparat som kan bistå ham i skapelsen av de grandiose og relativt trygge filmskapelsene. «Gladiator II» er kanskje ikke direkte uinspirert, men unektelig kan det virke som autopilotknappen tidvis har vært trykket inn.

Dramaturgien er tilnærmet identisk som i originalen. De visuelle symbolene er også av samme sort, fra hendene som føres over kornåkeren til hva som representerer makt. Samtidig er det igjen en gjennomstrømmende historie om hevn og raseri, men som ikke er like emosjonelt sterkt eller slagkraftig forankret som i originalen. Historien starter med et slag, hvor vi ser Paul Mescal som Lucius på den tapende siden i en actionfylt konfrontasjon med en romersk hær som kommer til angrep sjøveien. Lucius står i front der ildkuler sendes mot de romerske krigsskipene, og blir samtidig øyevitne til at hans egen kone blir drept. Selv blir han tatt til fange og sendt til Roma som gladiator, hvor han sverger hevn mot imperiets nye general, Acacius (Pedro Pascal).

«Skaff deg et liv» var Ridley Scotts reaksjon i møte med kritikken som haglet mot at «Napoleon» var et stykke unna å være historisk korrekt. Men Scott har vitterlig aldri prioritert Wikipedia-filmatiseringer. Det han lager har alltid vært et godt stykke unna både dokumentarisk estetikk og innholdsmessig etterrettighet, men snarere har det handlet om å orkestrere storverk i historiske kontekster som løfter frem understrekende emosjoner med store bokstaver – både i ord, handling og ikke minst visuelt. Derfor er det også ganske fornøyelig når han i første sekvens i Colosseum lar monster-aktige bavianskikkelser få glefse mot Lucius og de andre gladiatorene. Her føles det som Scott også glefser mot publikum og kritikere som leter med lupe etter avvik fra virkeligheten. Men her trenger man altså ingen lupe, noe man heller ikke trenger for å innse at en påfølgende scene der Colosseum er omgjort til et basseng fylt opp med haier neppe er en historisk korrekt gjengivelse.

På den ene siden er disse grepene befriende i en slags originalitet (som filmen ellers ikke har for mye av), mens det på andre siden er umulig ikke å henge seg opp i at det er sekvenser som tidvis er belemret med en uheldig dose CGI-effekter. Det er forenklinger og overdrivelser i «Gladiator II» som grenser mot rene banaliteter. Det handler også om hvordan enkelte kampscener blir iscenesatt på måter som føles arkade-aktige med en tilhørende følelse av at lite står på spill, noe som skiller den fra originalens evne til å virke virkelig. Kanskje hadde «Gladiator II» blitt enda mer interessant, eller i hvert fall særegen, om Scott faktisk rendyrket de elementene som er litt campy? Det finnes flere tegneserieaktige streker her, ikke minst i rolletolkningen til Denzel Washington, eller Joseph Quinn og Fred Herchinger som det keiserlige brødreparet Geta og Caracalla. Men det er tydelig at Scott likevel egentlig er ganske alvorstynget, og det er en spennende tanke hvordan «Gladiator II» kunne blitt en virkelig særegen oppfølger om filmen isteden dyrket de outrerte elementene som en slags storslått, skamløst underholdende b-film av en oppfølger. Det skal sies at alltid karismatiske Washington gjør sitt ypperste i en over-the-top forestilling av en maktsyk skurkekarakter, som om han gjentar «Training Day»-karakteren i settingen av Romerrikets maktspill noen tusen år tidligere. Men han er ikke hundre prosent i sync med resten av universet, kanskje foruten nevnte Quinn og Herchinger som er to bleke pappfigurer av et keiserlig brødrepar i samme maktspill. Det er innlysende at Hollywood-veteranen nyter anledningen, og han spiser metaforisk opp alle karakterer som finnes i samme scener som han selv. Det inkluderer også ellers dyktige Paul Mescal som er veldig langt unna å ha samme pondus og tilstedeværelse som gladiator og hovedperson målt mot originalens Russell Crowe.

Det er både urettferdig og opplagt forventet at «Gladiator II» måles mot den første, og da blir det veldig synlig at den kommer til kort på alle parametere. I begge tilfeller er det historiefortellende oppspinn konstruert som forsøksvis fengslende, men likevel banale hevnhistorier med virkelighetens Romerrike som historisk bakteppe. Men i 2000 var «Gladiator» fullstendig overbevisende som film, noe oppfølgeren dessverre ikke er. Det handler om mye, men kanskje aller viktigst hvordan Scott i siste film ikke evner å bygge en emosjonell tyngde inn i historiefortellingen. Den lange spilletiden utnyttes ikke særlig godt, da filmen gjennom sine omtrentlige to og en halv time fortsatt føles litt kort eller mangelfull. Scott liker å reparere den type svakheter med påfølgende utgivelser av director’s cut-versjoner, men «Gladiator» anno 2000 hadde heller ikke behov for det. Dels fordi den brukte formatet og den opprinnelige spilletiden effektivt til å skape et emosjonelt fundament – i historiefortellingen, i karakterutviklingen og i skuespillet. Men det handler også om det tekniske, eller om det visuelle i iscenesettelsene. I 2000 føltes «Gladiator» som et teknisk banebrytende skue med en ganske sømløs integrering av CGI-effekter. Det kan ikke hevdes like entydig om «Gladiator II», som ikke har utnyttet fortrinnet av nesten 25 år med teknologisk utvikling i arbeidet med spesialeffekter. Begge filmene er for øvrig fotografert av kompetente John Mathieson som gjorde «Gladiator» tidlig i karrieren på analog film, mens han denne gang har skutt samme omgivelser digitalt. Det er muligens mer sammensatte årsaker til at «Gladiator II» aldri føles like tett på jorden, like rik på tekstur eller like intens. Men her er et klart lysere oppsyn, hvor det filmatiske uttrykket i en del situasjoner virker flatt eller visuelt intetsigende på måter som fremkaller uheldige assosiasjoner til mindre ambisiøse tv-serieproduksjoner. At bildene også kan ha en litt glorete eim i en scenografi dominert av gullfargede objekter, er mindre problematisk, og kunne isteden blitt fremhevet som en kvalitet dersom filmen nettopp hadde rendyrket de litt b-filmlignende elementene.

Men «Gladiator II» er samtidig en massiv filmproduksjon med noen nesten udiskutable kvaliteter. Ridley Scott er en mester i mis en scéne, som ofte evner å overskygge eventuelle svakheter med komposisjoner av enkeltscener eller sekvenser i et gjennomført produksjonsdesign av kostyme og rekvisitter, pompøs musikk, utstrakt dybde i bildene, og tydelig bruk av farger og lys. Ingenting av dette fungerer i nærheten av optimalt i «Gladiator II», men det er bra nok til å skape en muskuløs ramme for en historiefortelling som blir medrivende i øyeblikket.

Det er samtidig en kjensgjerning at en film ikke må være veldig god for å være underholdende. Og det er mulig «Gladiator II» ramler ned i den kategorien, da det tross alt var få minutter i filmens helhet jeg ikke satt investert mot kinolerretet.

Selv om Scott naturlig nok har mistet vitalitet med årene, tilhører han en utdøende rase av filmskapere som lager filmer som er skapt for å bli opplevd på kino. Det inkluderer «Gladiator II», som verken vil skrive seg inn i filmhistoriebøkene på godt eller vondt. Og det er da også litt rørende å bevitne en aldrende mester som klamrer seg til hva han kan best, og som tross alt fortsatt klarer å lokke massene inn i kinomørket for enda et eventyr.