Én sjanger – to epoker
Jeg hadde mine formative år i en epoke da katastrofefilmene fosset innover kinosalene på 90-tallet, og jeg slukte absolutt alt som kom min vei. Det var «Independence Day», «Twister», «Deep Impact» og «Armageddon» i front, og deretter titler som «Dante’s Peak», «Daylight», «Hard Rain» og «Volcano» med flere. Det var først en god stund senere jeg ble oppmerksom på at Hollywood faktisk hadde en historisk gullalder for katastrofefilmer to tiår tidligere, altså på 1970-tallet. I det som var en annen teknologisk tidsalder, og samtidig parallelt med fremveksten av den klart motsetningsfylte New Hollywood-æraen. Selv om jeg da gjorde meg kjent med de viktigste titlene, så tok det av ulike årsaker lang tid før jeg faktisk oppsøkte filmene. Unntaket var «The Poseidion Adventure», som forsåvidt var overbevisende. Men det førte meg aldri dypt inn i 70-tallsdaterte katastrofefilmer.
De siste årene har jeg hatt en rekke gjensyn med 90-årenes katastrofefilmer, og det har vært en aktualisering som har handlet mye om å vise de til egne barn, men i kombinasjon med genuine ønsker om gjensyn, om enn bare for nostalgisk faktor. Da har det samtidig slått meg at avstanden i tid tilbake til disse 90-tallsfilmene faktisk er lenger enn avstanden jeg hadde til 70-tallets katastrofefilmer i min oppvekst. At jeg aldri så dem, skyldes antagelig mye at tilgjengeligheten ikke var som i dag. Kanskje stod verken «Airport» eller «Airport 75» i tv-programmet på de riktige tidspunktene. I dag er majoriteten av de betydningsfulle katastrofefilmene fra 90-tallet bare et klikk unna på ulike strømmetjenester. I tillegg finnes et velassosiert utvalg av dem i min egen fysiske filmsamling – en samling som også huser noen av 70-tallets katastrofefilmer. Det er i den kontekst jeg endelig fikk revet plasten av en «eldgammel» DVD-utgivelse av «The Towering Inferno» som hadde samlet støv i hylla altfor lenge, samt den en mer nyinnkjøpt blu-ray-utgivelse av «Earthquake», begge fra 1974.
Kommersiell film i kunstnerisk tid
Mens 90-årenes katastrofefilmbølge surfet på en Y2K-frykt, altså de alarmerende profetiene om at det teknologibaserte samfunnet vårt ville kollapse fullstendig i overgangen til nytt årtusen, hadde bølgen av samme type filmproduksjoner på 70-tallet en annen kobling til en annen tid. Fremveksten av 70-tallets katastrofefilmer kan dels ha handlet om ubevisste behov for å reflektere en urolig politisk tid preget av sosiale usikkerhet og kriser. Det kan også være at man så i speilet nettopp den begynnende teknologiske utviklingen som akselererte ytterligere på 90-tallet, inkludert et amoraliserende kapitaljag, som stod som illevarslende riper i glasspeilet. På en annen side må disse filmene nødvendigvis ha vært prisgitt samme teknologiske utvikling som muliggjorde å bruke spesialeffekter til faktisk overbevisende iscenesettelser av massive ødeleggelser på film. Visst er det mulig å lage katastrofefilmer på mikronivå i et psykologiserende perspektiv, men mot midten av 70-tallet var Hollywood opptatt av å flekse musklene av spesialeffekter for en spektakulær bilde- og lydopplevelse på kino. At dette skjedde samtidig som Hollywood hadde re-definert seg på nytt med en ny generasjon av filmskapere som søkte etter å utforske det mer kunstneriske og personlige etter europeiske idealer, det såkalte «New Hollywood», ble katastrofefilmene muligens en slags umiddelbar motreaksjon med ønske om å orkestrere storbudsjettsproduksjoner med bredere appell og tradisjonell eskapisme – selv om filmene stort sett også var preget av (over)tydelig samfunnskritikk eller en kanalisering av en virkelighetsnær fryktkultur.
Én film som med tydelighet balanserte i sjiktet mellom kommersiell underholdning og personlig filmskaping, var Steven Spielbergs «Jaws» som kom ut midt i perioden av 70-tallets fremste katastrofefilmer. «Jaws» var av natur delvis en film om en varslet katastrofe med mange av de samme strukturelle plottmekanismene og ideene som er gjenkjennelige i mer klassiske katastrofefilmer, både fra 1970- og 90-årene, samtidig som Spielbergs visjon og gjennomføringskraft hadde en vesentlig høyere grad av filmskapende vitalitet og auteur-sensibilitet. Det ligger utvilsomt en spennende dualitet i bunn for dette, noe som også fantes i de første av 70-årenes katastrofefilmer, vel vitende om at ingen av disse kan måle seg med Spielbergs enestående regidebut målt etter pur kvalitet. Det trekkes mest typisk frem av denne tradisjonen startet allerede i 1970 med «Airport», en typisk ensemblebasert katastrofefilm med tydelige stjerner som trekkplastre, i dette tilfellet Burt Lancaster og Dean Martin. Filmens suksess banet vei for «The Poseidon Adventure» som ble en imponerende katastrofefilm til sjøs i 1972, og som videre la grunnlaget for økt Hollywood-satsning på denne type filmer i takt med en stadig positiv utvikling innen spesialeffekter som for hvert år utvidet filmstudioenes og regissørenes handlingsrom.
Det er i år et halvt århundre siden 1974 hvor disse katastrofefilmene sannsynligvis hadde sin konsentrerte «peak». For la oss stanse ved de to sentrale filmverkene som kom dette året i «Earthquake» og «The Towering Inferno».
Det er to ulike former for naturkatastrofer innenfor samme subsjanger som ender opp på forskjellige steder, både i form og kvalitet. I første omgang må det ha vært et kappløp om å komme først til startstreken, det vil si lansering. «Earthquake» trakk det lengste strået med premieredato fire uker før «The Towering Inferno», men begge fikk sannsynligvis drahjelp av hverandre i en synergisk effekt ved å gå side om side på kino i en periode da begge representerte nyskapende sjangerfilmer konstruert for å møte et størst mulig publikum. Publikum responderte også positivt, hvor tallenes tale er klare: «The Towering Inferno» ble den aller mest innbringende amerikanske kinofilmen av alle i 1974, mens «Earthquake» endte som den fjerde mest innbringende – foran «The Godfather Part II». Begge skrevet av Mario Puzo. Det var en kalkulert kommersiell suksess, hvor særlig «The Towering Inferno» hadde besøkstall som ikke gjør det helt fjernt å omtale filmen som nær et fenomen.
Earthquake
Det tok neppe mange minutter fra rulleteksten etter de første visningene av «The Poseidon Adventure» i 1972 før diverse Hollywood-aktører startet sprintøvelsen om å skape det neste store i den publikumsvennlige subsjangeren. De første katastrofefilmene fra 70-årene var gjerne lokalisert til fremkomstmidler enten til sjøs eller i luftrommet. «Earthquake» skulle være noe annerledes, nemlig et totaltødeleggende jordskjelv. Helt nytt var imidlertid ikke denne ideen, da Hollywood på 1930- og 40-tallet også hadde en fot innom naturkatastrofer, deriblant i «San Fransisco» (1936) av W.S. Van Dyke som bygde klimakset omkring virkelighetens San Fransisco-jordskjelv som fant sted i 1906. Det er rimelig å tenke at samme hendelse fungerte som inspirasjon for «Earthquake», samtidig som filmens tilblivelse kan ses som ledd i økende bevissthet og uro i befolkningen rundt risikoen for store jordskjelv i regioner på den amerikanske vestkysten. «Earthquake» er imidlertid ikke uttalt inspirert av én hendelse, men filmens forsøksvis realistiske tilnærming antyder en intensjon om å kanalisere noe som innenfor en klassisk dramaturgi likevel føles virkelighetsnært. Manuset skulle skrives av Mario Puzo, forfatteren som naturligvis er aller mest kjent som opphavsmannen til «The Godfather», men det er en svimlende kvalitetsforskjell mellom dette og Coppolas ikoniske og mesterlige filmatisering. Det hører også med til historien at Puzo aldri fikk den tiden han trengte til å jobbe konsentrert med «Earthquake»-manuset fordi han var mye opptatt med «The Godfather Part II», noe som førte til at han ga fra seg et tidlig første utkast som George Fox og Mark Robson (regi) overtok.
Vi befinner oss altså i Los Angeles. Høyt oppe i åsene ligger demningen til Hollywood-reservoaret der det slår sprekker i muren. Det som følger er et slurvete oppsett av en historiefortelling som skal lede oss frem til det som føles som filmenes eneste ambisjon: Å skape filmatisk spektakulære iscenesettelser av en virkelighetsnær og massiv katastrofe som treffer nært Hollywood selv. Derfor føles det også naturlig at man har overtalt noen av filmbyens fremste stjerner til å fronte et ellers eklektisk ensemble, hvor den største personligheten er Charlton Heston som ikler seg en slags hovedrolle. Det virker for øvrig å ha vært et gjennomgående trekk at katastrofefilmene av 70-tallet bevisst søkte seg mot patriarkalske forestillinger gjennom mannlige hovedpersonen som helst skulle representere en rakrygget trygghet, noe man jo kunne krysse av for i Heston. Tidligere var det Burt Lancaster og Dean Martin i «Airport», Paul Newman og Steve McQueen i «The Towering Inferno». Unntaket som ikke passer inn i bildet er selvsagt den mer New Hollywood-assosierte Gene Hackmans rolle i «The Poseidon Adventure». Det er uansett utvilsomt at mer energi ble brukt på å finne store og billettselgende ansikt enn å utvikle interessante karakterer som faktisk kan tilføre filmene mer enn egen stjernestatus. Kanskje handler det også om at personligheter som McQueen, Newman og Heston har kraften til ikke å forsvinne helt av bevisstheten når de må konkurrere med umenneskelige effekter på lerretet. Det må nødvendigvis kreve en helt spesiell tilstedeværelse på lerretet å kjempe mot det som er større enn menneskeheten, litt som Hollywood allerede viste fra 1930-tallet da filmstjerner som Boris Karloff og Bela Lugosi måtte bruke sine lysende personligheter for å konkurrere med filmenes overlessede stil og effekter (som disse skuespillerne forsåvidt selv ble en del av).
«Earthquake» er fra begynnelsen utålmodig fordi den ivrer etter å komme frem til det som trakk publikummet til kino i 1974. Men snarveiene blir både for mange og krappe. Det fører med seg et tidlig dramaturgisk kaos, og en floke som regissør Mark Robson skal slite med gjennom hele filmen. Charlton Heston spiller en bygningsingeniør som privat lever i et skrantende ekteskap med en kvinne spilt av Ava Gardner. Han har isteden lagt øynene på den vakre og betydelige yngre kvinne i Genevieve Bujold som spiller hans elskerinne. Kjemien mellom dem er imidlertid fraværende, men samtidig er ingen av skuespillerne i «Earthquake» tildelt materiale som legger opp til blendende prestasjoner, verken alene eller i samspill. Dette er en film som handler om karakterenes kamp for overlevelse, men uten at karakterene i seg selv står i sentrum. Det handler snarere om å flytte de som pappfigurer inn i ulike dramatiske klimaks, hvor tankene våre for de menneskelige konsekvensene ikke gir noen følbar verdi.
Jordskjelvsekvensen som etter den korte forhistorien åpner opp «Earthquake», er imidlertid et ganske imponerende skue. Det er også filmens desidert beste del. Først skildres opptakten med noen klassiske hint om at noe er i ferd med å skje, før katastrofen hardt og ubarmhjertig treffer Los Angeles. Men det er bare den advarende starten for hva som skal komme i et enda mer massivt jordskjelv med totale ødeleggelser. Det er en langvarig sekvens som oppsummerer filmens styrker og svakheter samtidig. Når bygningene faller sammen og mennesker dør, er det åpenlyst et sammensurium av ulike effekter som er samtidig i spill – fra tidvis fantastisk bruk av praktiske effekter som miniatyrmodeller av bygninger og infrastruktur som kollapser, til kameratekniske og rent optiske effekter for å skape følelser av kaos og ristende bevegelser. Når dette oppsummerer filmens styrker og svakheter, er det fordi det meste utenom disse sekvensene er ganske forglemmelig på en tv-filmlignende måte, mens selve iscensettelsene av jordskjelvene rommer noen eksepsjonelt imponerende øyeblikk som fortsatt har evnen til å ta pusten fra et teknologivant sinn. Men det finnes også elementer innad i samme sekvenser som virkelig ikke har tålt tidens tann, og som neppe heller imponerte noen i 1974.
I tillegg ble «Earthquake» kjent for flere titalls malerier som bakgrunnseffekt for den visuelle presentasjonen av katastrofens virkning på Los Angeles. Dette ble skapt av kunstneren Albert Whitlock som også høstet Oscar-statuett for sitt effektarbeid. Det er likevel bruken av lyd som umiddelbart og senere har gitt «Earthquake» mest oppmerksomhet. Med såkalt sensurround-teknologi ble lavfrekvente høyttalere plassert rundt i kinoene for å tilføre en ny dimensjon av rumling i et lydbilde som også skulle ha en ristende effekt. «Earthquake» ble da også annonsert som en begivenhet mer enn «bare» en film, og det handlet tilsynelatende om å bruke kinoen som arena for en sterkere fysisk opplevelse langt forbi det vanlige.
Det er imidlertid ikke til å komme utenom at «Earthquake» grunnleggende sett er en svak film, selv om den ikke er helt blottet for løsrevne teknisk/kunstneriske kvaliteter, samt en viss underholdningsverdi. Eller kanskje er det mer passende å beskrive det som en rar film. Med Puzo som arkitekten bak manus og dermed karakterbyggingen, er det påfallende hvordan filmen har endt opp kjemisk fri for karakterer som virker skrevet eller presentert som flerdimensjonale mennesker det blir naturlig å assosiere seg med. Hvorfor skal vi da bry oss? Og vil vi egentlig at noen av disse personene skal overleve? Da er det muligens like greit at filmen knapt nok virker å unne egne hovedkarakterer en fordelaktig skjebne. Og det er et litt interessant aspekt hvordan filmen med tilsynelatende enkelhet ofrer menneskeliv i nærhet til publikum sammenlignet med brorparten av 90-årenes katastrofefilmer, hvor man i langt mindre grad dveler med nærbilder av perifere skjebner som brutalt må bøte med livet. «Earthquake» gir oss både totalbildene, men også de grufulle detaljene på menneskenivå som ikke begrenser seg til personer som filmen allerede har introdusert for oss. Det virker kaotisk, tilfeldig og kaldt. Det er mindre humoristisk og mer alvorlig enn 90-årenes varianter, men innimellom er det likevel utilsiktet komisk som i en cheesy skrekkfilm der det pøses på med merkelige rødfarger ment som blod. Og for å imøtekomme filmens kulde, har man kastet inn Walter Matthau i en birolle/cameo iført hallikdress sittende full over en barkrakk på Arve Opsahl-aktig revymåte, uten at det gir noen som helst mening eller bærer en funksjon for filmens fortelling. Som forsøk på komisk alibi, er det overhodet heller ikke morsomt, men snarere et sterkt bidrag til filmens usammenhengende rarhet.
Det er en tilsynelatende ambisjon om realisme som kolliderer nådeløst og hardt med iveren etter det spektakulære. Resultatet er kaotisk. Fra registolen er Mark Robson fullstendig ute av stand til å konstruere en dramaturgisk velfungerende ramme omkring personene han får utdelt av manuset han selv medvirket til, fordi alle er underutviklet. Isteden bærer «Earthquake» preg av å være ukontrollert fragmentarisk i tilnærmingen til katastrofen – og derfor føler vi heller ingenting for hva som skjer. Den positive innfallsvinkelen til dette vil imidlertid være at alt det kaotiske gjør filmen uforutsigbar og derfor fengslende. For ja, men vet aldri helt hvor dette ender.
The Towering Inferno
Det er mange overganger å velge mellom i spranget fra «Earthquake» til «The Towering Inferno». De er begge påkostede katastrofefilmer fra samme år som kjempet om størst mulig kinopublikum til samme tid. Her er det også mulig å trekke en linje til 90-tallets store katastrofefilmkappløp mellom «Armageddon» og «Deep Impact» i 1998. Men det er også en melodiøs overgangen fra «Earthquake» til «The Towering Inferno» via John Williams’ musikalske bidrag på begge, like før han lanserte sitt definitive gjennombrudd som filmkomponist for Steven Spielberg det påfølgende året i «Jaws». Til «Earthquake» bidro han med et bombastisk score som ledet bildene truende mot de massive ødeleggelsene i en viss harmoni, mens det er litt større innslag av det emosjonelle og melodiske i det Oscar-nominerte partituret til «The Towering Inferno» som har en langt større spennvidde. Det samme kan overføres til sammenligningen mellom de to filmene.
Det var Irwin Allen, produsenten bak «The Poseidon Adventure»-suksessen, som seilte videre til «The Towering Inferno» som sitt neste, store katastrofefilmprosjekt. Med seg på plakaten skulle han få noen av datidens aller største Hollywood-ikoner med Paul Newman og Steve McQueen i hovedrollene, flankert av William Holden, Faye Dunaway og Fred Astaire. (Se også opp for O.J. Simpson!).
Mellom slutten av 1960-tallet og begynnelsen på 1970-tallet ble World Trade Centers monumentale tvillingtårn bygd og åpnet på Manhattan i New York. Derfra ble inspirasjon hentet til «The Towering Inferno» som viser de enorme og fatale konsekvensene dersom en større katastrofe oppstår innenfor en slik konstruksjon. Her er historien flyttet til San Francisco, hvor det oppstår brann i en nyåpnet skyskraper på hele 138 etasjer. Paul Newman spiller arkitekten som er ansvarlig for design og tegninger, men han må motvillig forholde seg til andre aktører og mekanismer når det kommer til den faktiske gjennomføringen, ikke minst av byggets sikkerhet. På grunn av kostnadskutt under byggeprosessen blir snarveier tatt, noe som fører til feil i det elektriske systemet og påfølgende brannutvikling i en av de nedre etasjene. Når Newmans karakter slår alarm, blir han likevel ikke tatt alvorlig fordi det foregår en åpningsfest i toppetasjen langt unna den ubetydelige brannen som kan slukkes og som ingen tenker vil påvirke dem. Det er bare vi og protagonisten som oppskriftsmessig forstår hva som faktisk vil skje, det vil si at brannen kommer til å spre seg raskere enn antatt – og at overhodet ingen som befinner innenfor den enorme skyskraperen er trygge. I hvert fall ikke eliten som fester med skylapper i toppetasjen.
«The Towering Inferno» setter opp en klassisk hollywoodsk formel som den løser forbilledlig. Det er et nervøst og effektivt oppsett som er bedre utviklet enn det tilsvarende i «Earthquake», og det er definitivt en større grad av konsentrasjon og sammenheng i dramaet som bevarer nerven og gradvis omdanner den til spenning og følelsesmessig involvering. Samtidig gjør filmen et ikke uinteressant grep i hvordan den først introduserer Paul Newman som hovedkarakter, mens vi venter på den likevektede stjernen i Steve McQueen som først melder sin ankomst, i rollen som brannsjef, et relativt langt stykke ut i filmen. Det hevdes at de to Hollywood-stjernene, som begge var kjent for sine nykker (i særdeleshet McQueen), fikk avtalefestet at de skulle ha nøyaktig lik tid foran kamera, like mange dialoger og at filmen aldri skulle antyde – inkludert i promoteringen – at den ene var viktigere eller større enn den andre. Til slutt skal de også ha fått nøyaktig samme utbetalt beløp. Det er mulig denne merkverdige konstruksjonen i vekting av spilletid kan ha medvirket negativt på enkelte valg i klippen, for det er mulig å merke noen litt tunge steg og prioriteringer underveis — ikke minst i hvordan én av de to stjernene ofte er ute av filmen i lengre strekk. Særlig forsvinner McQueen lenge ut av filmen i midtpartiet, før han dukker opp igjen og blir helt essensiell den siste halvtimen.
Både McQueen og Newman bærer selvsagt på en stjernedryssende aura som produsent Irwin Allen og regissør John Guillermin nyter godt av. Det er likevel i den storslagne iscenesettelsen av brannen, og formidlingen av det rent konseptuelle i redningsaksjonen, forkledd som en spektakulær action-thriller, at «The Towering Inferno» slår i flammer som den velskapte, underholdende filmopplevelsen den er. Med en varighet på nærmere tre enn to timer, blir det muligens strukket litt for langt, men det er forbløffende hvor høy underholdningsfaktor filmen evner å opprettholde på veien. Med nåtidens blikk, er det også en viss forfriskende faktor her skapt av en fysisk tiltrekning – det er ekte stunts, reelle branner og bruk av fysiske modeller fremfor datagenererte bilder (CGI). Det tilfører en positiv dimensjon til en sterkere opplevelse av intensitet. Det føles ekte, noe som ofte er til en films fordel.
«The Towering Inferno» ble tilgodesett med hele 8 Oscar-nominasjoner, fra de såkalt tekniske kategoriene til de kunstneriske. Blant annet stakk filmen av med prisene for beste foto og klipp, begge fortjent foran «Earthquake», men også på bekostning av en mer reell konkurrent og faktisk betydelig film som «Chinatown».
Det «The Towering Inferno» lykkes med er å skape et univers hvor det faktisk kjennes som at mye står på spill til enhver tid. At nesten hvem som skal kan dø. Det blir også en forutsetning i konstruksjonen av reelt medrivende spenning som filmen langt på vei oppfyller. Visstnok finnes noen av disse elementene også i «Earthquake», men sistnevnte evnet i mindre grad å bygge en troverdighetsskapende, realistisk ramme omkring truslene og katastrofene. «The Towering Inferno» er betong der «Earthquake» er papp – og den treffer vesentlig tyngre, og bedre.
På samme måte har den Irwin Allen-produserte storfilmen med Newman og McQueen større tyngde på flere parametere, også produksjonsmessig. Men forskjellene finnes allerede på papiret, i manuset, der «The Towering Inferno» er klart sterkere og dypere strukturert i portretteringeringene av de sentrale karakterene og driverne i dramaet på siden av selve katastrofen. Det siste handler om hvordan filmen evner å skape engasjement både gjennom det personlige dramaet mellom Newman og McQueen (også uavhengig av skuespillernes stjernekraft). Der drivkraften i «Earthquake» virker episodisk og usammenhengende, uten noen klar forankring i velskrevne karakterer, ligger det i «The Towering Inferno» en tettere dramaturgi og konflikt bak som er enkelt å hekte seg på. Videre klarer filmen ganske effektivt å sy inn en underliggende tematikk av menneskelig arroganse og økonomisk grådighet som en samfunnskritisk brodd i forkant av katastrofen, noe som i beste fall er halvhjertet utført i «Earthquake». Men ikke helt uinteressant er det jo at filmen selv, litt paradoksalt, fremstår som en kynisk og profittjagende produksjon mens den innad i historien reiser en advarsel ved å vise de flammende og fatale konsekvensene av tilsvarende kapitalistisk grådighet.
Når «The Towering Inferno» ikke bare omtales som en velgjort blockbuster av sin tid, men også som emosjonelt og til dels substansielt tilfredsstillende, må det naturligvis leses inn i konteksten av filmens sjangertilhørighet og tid. Til slutt handler filmens styrker fremdeles om hvor overbevisende den er sammensatt i opptrinnet og skapelsen av katastrofen, den store brannen i skyskraperen, og hvor intenst spennende den evner å levere enkelte suspense-drivende øyeblikk i den umulige og engasjerende redningsaksjonen som pågår i langt over to timer. Det er rett og slett en helstøpt sjangerfilm som treffer de rette notene, og skaper en melodiøs flyt av et godt håndverk. Og den forholder seg til et massivt trusselbilde, et menneskelig drama og fryktfølelser som er like universelle som de er tidløse elementer.
Derfor er også «The Towering Inferno» potent som underholdende katastrofefilm et halvt århundre etter lanseringen, ikke ulikt hvordan de beste katastrofefilmene av 90-årene på samme måte er tilsvarende holdbarende etter sine 25 år.
Er vi snart klar for en ny og stor bølge av storslagne Hollywood-katastrofefilmer?
speilet.net 
Legg igjen en kommentar