Den produktive Sergio Corbucci står bak «The Great Silence» (Il grande silenzio) som et høydepunkt i spaghetti-western-tradisjonen, og et supplement til Sergio Leons mer bredpenslede westernepos.
Om den klare majoriteten av datidens (og senere) westernfilmer typisk lokaliseres til støvete ørkenlandskap, er denne plassert i stikk motsatt geografi: Et isende vinterlandskap dekket av snø, det er den ugjestmilde innrammingen for en helt særegen western-noir. Naturgjengivelsen spiller her en betydelig rolle; den faktiske lokaliseringen til det kalde Nord-Italia (som skal forestille Utah-området i Amerika mot slutten av 1890—tallet og ved enden av «den ville vesten») bidrar med en kald hvithet som forsterker en følelse av ensomhet. Det er som om personene kun er overlatt til seg selv i en utilgivelig og nådeløs natur, hvorfra filmen henter en ekstra eksistensiell kraftdimensjon.
Naturen spiller på lag med Corbuccis orientering mot voldelig brutalitet. Og det handler ikke her egentlig om å spille estetiserende på kontrasten av rød blodsprut mot hvitt snølandskap. Visst er Corbuccis film i høyeste grad poetisk, men ikke av den typen. Voldsutøvelsen er portrettet med en autentisk grusomhet, nesten med en dokumentarisk nærhet. I korte øyeblikk kan det tendere til å bli «trashy», men uten at det blir dominerende. Hovedinntrykket er at «The Great Silence» klamrer seg til en dysterhetspoesi. Formspråket har overhodet ikke elegansen som Leone kan tilby med lange og estetiserende tagninger. Her kan kameraarbeidet i motsetning virke nesten slurvete, eller i hvert fall upolert i bevegelsene, men uhyre virkningsfullt som en del av filmuttrykkets identitet.
I dette uperfekte universet kunne det ikke vært mer perfekt enn at det er Klaus Kinski som kommer ridende inn i bilderuten i åpningen som den psykopatiske dusørjegeren Loco. Kampen står mellom han og Silenzio, ypperlig spilt av Jean-Louis Trintignant, som har fått navnet både fordi han er stum som følge av en barndomstragedie, og fordi hvor hen han går følger stillheten av døden. I dette universet fungerer han sympatisk som vår protagonist – en barmhjertig forsvarer for de uskyldige som aldri skyter først, men alltid skyter raskest. Aller helst streifer han stillferdig rundt på fjellet og forsvarer de forsvarsløse fra hensynsløse banditter, men typisk kun sikter mot tommelen for å uskadeliggjøre dem. Når han derimot hyres inn av en vakker enke for å søke hevn over dusørjegerbanden som terroriserer familien, ledet av den sadistiske Loco, blir temperaturen også i Silenzio styrt opp noen hakk.
I retrospekt er det ikke vanskelig å se at Quentin Tarantino hentet en grunnleggende inspirasjon herfra da han meislet ut sitt westernverk «The Hateful Eight». Mange av detaljene fra Tarantinos film er trukket rett ut fra Corbuccis verk, og også her blir bildene utfylt av særdeles tilstedeværende Ennio Morricone-musikk. Det nydelige, melankolske partituret smelter harmonisk inn i den mørke og ugjestmilde scenografien.
Det er antagelig det forfriskende geografiske konvensjonsbruddet og scenografien, ispedd en flytende følelse av nydelighet og brutalitet, musikken til Ennio Morricone og det karismatiske skuespillet til Kinski og Trintignant, som samlet gjør «The Great Silence» så merkverdig altoppslukende og stor.
Og til slutt, vel, så har vi slutten da. Den er enorm, men skal naturligvis ikke skrives om her.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar