Det hevdes at Ingmar Bergman så Creature from the Black Lagoon én gang hvert år, på sin egen bursdag. Det alene burde fortelle deg at du også bør se denne filmen minst én gang i livet.
En gruppe amerikanske nasjonalgardister på treningsøvelse går seg vill i en ufremkommelig sump i Louisiana. Her stjeler de kanoer fra lokale cajun-legere, skyter med løsammunisjon, før ting eskalerer etter en banal misforståelse til en dødelig kamp for overlevelse.
Vittorio De Sica forlot arbeiderklassens Roma og skapte noe helt annet. Et drømmende, bittersøtt og visuelt henrivende portrett av jødisk overklasseungdom i skyggen av det som kommer. Det er blitt den av hans filmer som ligger mitt hjerte nærmest.
Er det lov å antyde at The Collector på et visst nivå kanskje ryddet stien for selveste The Silence of the Lambs? William Wylers klaustrofobiske psykologthriller er et mesterstykke i tilbakeholdt spenning, med Terrence Stamp i en av tiårets mest uhyggelig karismatiske roller.
Tittelen, en generasjon, forteller oss at Andrzej Wajda i sin debutfilm sikter mot en historiefortelling som vil favne om noe stort. Samtidig er A Generation en nokså liten film. Hvordan passer det sammen?
Vakre filmer beskrives bedre med bilder enn ord. Hvis jeg skal anbefale Elvira Madigan, noe jeg mer enn gjerne gjør, vil jeg derfor i all hovedsak henvise deg til bildene rundt teksten.
Fire år før Rocky ga boksesjangeren et nytt håp, laget John Huston Fat City – en film som viser hvor lite glamorøs sporten kan være. Her finnes ingen triumfer, bare mennesker som prøver å reise seg én gang til.
I The Last Wave møtes rasjonalitet og mystikk, by og urtid, drøm og virkelighet. Det gir en hypnotisk filmopplevelse av den typen som bekrefter Peter Weirs posisjon blant Australias mest fremtredende og originale filmskapere.
En brennende, formmessig presis politisk thriller om statlig vold, amerikansk innflytelse og revolusjonær motstand – og prisen alle betaler. Costa-Gavras’ State of Siege (État de siège) skaper engasjement og uro, særlig fordi den fortsatt virker ubehagelig aktuell.
Ved første øyekast kan A Tale of Winter (Conte d'Hiver) virke som en enkel film om lengsel, kjærlighet og livets tilfeldigheter. Men det vil være en grov undervurdering av Eric Rohmers umerkelig magiske filmverk som skjuler så mange deilige og varmende lag under en ytre hverdagslighet.
speilet.net 