«Conclave» kommer med en setting som gir assosiasjoner til et Agatha Christie-aktig mysterium i et lukket rom. Forskjellen er at det ikke finnes et mord å oppklare. Kardinalene er de mistenkte, men i hemmeligheter og sammensvergelser fremfor drap. Likevel åpner filmen med et dødsfall som gjerder inn de intrigene som utspilles i det katolske høykollektivet. Det er selveste paven som erklæres død, noe som etter den katolske kirkens ritualer igangsetter noen rigide og særegne prosesser for nyvalg. Men det er også grobunn for et mellommenneskelig spill som får frem ytterpunktene i de involverte menneskenes ulike personligheter. Det handler om tro og politikk, men også makt og avmakt i en film som kler seg opp som et klassisk drama, men avkler seg sakte som en smått pirrende (pavelig) thriller.
Filmen er basert på en roman av Thomas Harris, en forfatter som ikke er helt fremmed for å servere Hollywood effektive page-turnere som både er over gjennomsnittlig sterkt formulert som spenningsroman og samtidig med iboende filmatisk potensial i effektive, spennende historiefortellinger. Det siste ble særlig klart via Roman Polanskis svært vellykkede adaptasjon av «The Ghost Writer». Denne gang er det tysk-østerrikske Edward Berger («All Quiet on the Western Front», 2022) som står bak. Hans fokusering ligger på de fortettede kvalitetene i dramaet, det vil si hvordan det lukkede «spillet» i Vatikanstaten virker inn på psykologien blant kardinalene som mennesker innenfor en konsentrert og avgjørende periode av et pavevalg.
I sentrum står kardinal Lawrence i Ralph Fiennes’ skikkelse, som vår tilsynelatende lojale ledestjerne inn i den katolske kirkens mektige og korrumperte rom der kardinalene samles i Vatikanstaten. Tidlig blir han også en slags ufrivillig detektiv som manøvrerer seg mellom de ulike personlighetene som alle kan ha ulike former for mistanke gjemt bak kappene. Det er en litt, i positiv forstand, såpeoperaktig tilnærming i siktet mot menneskenes faktiske motiver. Hva holdes skjult? Mens filmen gjennom vår protagonist graver seg mot sannheter om menneskets natur, spør vi oss hvordan vi kan stole på de menneskene vi har rundt oss.
Uttrykket er strengt og stilrent, tilpasset omgivelsene og det guddommelige som senkes nedover menneskeliggjøringen av kardinalene. Det er en konstant trykket atmosfære. I det ligger mye god og filmatisk spenning.
«Conclave» har noen overlappende sider med den politiske thrillersjangeren, hvor næringen skal hentes fra diskusjoner underlagt en religiøs setting hvor spillet i stor grad blir politisk. Det er dermed inneforstått at dramaturgien er drevet av dialog, hvor filmen kompenserer for manglende actionsekvenser med tidvis muskuløse omgivelser som løftes frem av fotografiske og scenografiske prioriteringer for å visualisere også de storslagne omstendighetene som kardinalene er underlagt. Men det er likevel på mikronivå at «Conclave» fungerer mest effektivt. Særlig ettersom skuespillet viser seg å være filmens fremste styrke. Med Ralph Fiennes, Stanley Tucci, John Lithgow og Isabella Rossellini blant de mest toneangivende. Fiennes er spesielt god, men også fordi han er spesielt godt castet. Han har et oppsyn, et uttrykk som harmonerer med den lavmælte, mistenksomme Lawrence som også får Fiennes’ underspillende og tørre humoristiske tilsnitt som ekstra egenskap. For selv om «Conclave» dels kan virke å ta seg selv i overkant alvorlig, er den ikke uten sans for en slags avmålt humor. Men den har for lite av det, og er sjeldent særlig bitende, noe de sentrale skuespillerne kunne tilført materialet om de ble instruert til det.
Likevel er filmens fremste fortrinn, foruten de sentrale skuespillernes tolkninger, at den holder seg akseptabelt underholdende. Og samtidig er stilsikkert iscenesatt. I motsatt ende, kan selve plottet fremstå som en kalkulasjon som ikke virker fullstendig organisk – der kardinalene utstyres med hver sine særtrekk som gjør dem til smått endimensjonale figurer som flyttes rundt på brettet mot en slutt som ikke skjuler at den så klart er forhåndstenkt. «Conclave» kan derfor også oppfattes som litt stiv i kantene, men den fortettede formidlingen og flue-på-veggen-perspektivet skaper illusjoner av spennende og forbudt innblikk i en verden vi tross alt vet lite om.
- «Train Dreams» (2025) – et stillferdig høydepunkt
Train Dreams eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke. - «John Candy: I Like Me» (2025) – lunhet, latter og vemod
Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten. - «Highest 2 Lowest» (2025) – ny beat i tidløs kidnappingsthriller
Spike Lee tar et modig grep og gjenforteller Akira Kurosawas klassiske thriller High and Low i en samtidsutgave som pulserer med New Yorks storbyenergi. Med Denzel Washington i hovedrollen leverer Highest 2 Lowest en intens historie om rikdom, kidnapping og moralske valg – gjennom Lees karakteristiske filmatiske blikk og musikalske rytmer. - «Moon» (2024) – klaustrofobi, kropp og strukturell håpløshet
«Moon (Mond, 2024) av Kurdwin Ayub både fascinerer og frustrerer. I et mellomrom mellom sosialt drama, samfunnskommentar og thriller snirkler den seg frem uten å ville la seg fange av noen av disse sjangrene. Det fører uansett til en lavmælt, men kroppslig intens filmopplevelse, hvor undertrykkelsen føles fysisk snarere enn å bare skildres tematisk.» - «Toxic» (2024) – modelldrøm i forfall
«I litauiske Toxic (Akiplėša) tar den spillefilmdebuterende regissøren Saulė Bliuvaitė oss med til en sliten industriby der tenåringsdrømmer og sosialt forfall kolliderer med brutal kraft. Det som utspilles er et stillferdig, men uhyre presist ungdomsdrama, der Bliuvaitė klokelig beveger seg mot kunstfilmens visuelle og psykologiske territorium.»
speilet.net 
Legg igjen en kommentar