Gjennom 1980- og 90-tallet fantes en mindre stim av erotiske thrillere fra Hollywood, og som utelukkende ble formidlet fra mannens lystne blikk med Adrian Lyne eller Paul Verhoeven som viktige premissleverandører. Nå er vi i en annen tid, hvor den erotiske thrilleren, selv om den fremdeles er marginalisert, får tydeligere kvinneskapende perspektiver. Vi fikk en forfriskende smak av det i 2023 da en debuterende Chloe Domont imponerte med «Fair Game» som en erotisk thriller i finansverden med et seksualisert maktspill mellom han og henne innad i samme selskap. Men selv om nye filmskapere rettmessig vil definere den erotiske thrilleren i en ny tid, kom øyeblikk der både Adrian Lyne («Deep Water») og Paul Verhoeven («Elle») glefset tilbake med sine aldrende, mannlige tunger. Men på leppa til Verhoeven fantes både setting og tematikk med åpenlyse paralleller til nettopp «Babygirl», som interessant nok er gjort av en kvinne i Halina Reijn som deler Verhoevens nederlandske passtempel. I begge filmer blir vi plassert som tilskuere til en nådeløs forretningsvirkelighet på toppnivå med en sterk kvinnekarakter som lederfigur, og hvor det oppstår gnisninger og dynamikk i det farlige skjæringspunktet mellom makt, kjønn, alder, begjær og seksualitet. Det er altså en symbiose av ingredienser til en velprøvd erotisk thriller-oppskrift.
Likevel sikter «Babygirl» mot å være noe annet, dypere eller mer mangefasettert enn å være et forsinket vedlegg til 80- og 90-årenes erotiske thrillere, eller et nytt forsøk på å revitalisere den ofte utskjelte subsjangeren ved å gjenskape nøyaktig det samme. Reijn har isteden tilpasset seg tidsånden og funnet behov for å uttrykke en annen form for kvinnelig, seksuell drift som filmfortellingens kraftfulle motor. Hun gjør det ved å sette alt i et dramaturgisk spill der tradisjonelle kjønnsroller og ideer om seksualitet og makt blir utfordret og vridd på for å skape nye effekter. I sentrum er den handlingssøkende og selvstendige kvinnen i sin beste alder, og nå begynner hun endelig å vite hva hun faktisk vil.
Det åpner med lyden av nytende seksuell aktivitet. Ut av mørket finner kamera en kvinne på toppen av en mann filmet i et guddommelig perspektiv, altså ovenfra. Det er Nicole Kidman som er kvinnen, Romy, sittende på ektemannen som er Jacob i Antonio Banderas’ skikkelse. De har vært gift i mer enn et tiår, men Jacob er intetanende om at Romy hele tiden har simulert egen orgasme. Når de i et øyeblikk av rutinemessig ømhet etter begges antatte klimaks har hvisket at de elsker hverandre, sniker hun seg til et annet rom for å tilfredsstille seg selv mot et reelt klimaks liggende på gulvet foran en laptop som viser den type porno hun faktisk tenner på, men som hun aldri har opplyst ektemannen om.
Vi møter deretter Kidman som Romy i arbeidslivet, hvor hun har fullstendig kontroll som sjef i et selskap som produserer lagerrobotoer. Hun har kommet til toppen til tross for at hun er kvinne. For det nyter hun både stor respekt hos noen, men er også i en utsatt posisjon. Bak den ugjennomtrengelige fasaden i det profesjonelle livet, finnes det sårbarhet som er mulig å oppdage for de som kommer henne nær. Og det er det en ung praktikant tidlig i 20-årene gjør. Umiddelbart ser og vekker han en fortrengt seksuell lyst i henne som ektemannen gjennom 19 år ikke har funnet frem til. Det er premisset, og derfra skyter «Babygirl» fra seg med skildringer av kinky seksualitet i et spill mellom to parter i skjul, men som snart blir umulig å skjule verken i jobb eller privat. Men det handler ikke så mye om hva som står på spill og kan bli konsekvensene for Romy, verken privat eller profesjonelt. Det handler snarere, tilsynelatende, om å vektlegge den voksne, seksuelle og kvinnelige oppvåkningen.
Halina Reijn ser forbi muligheten til å gjøre «Babygirl» til en faktisk spennende (erotisk) thriller. Like mye omslutter hun den med tydelige trekk av satire ispedd feministisk polemikk. Om kvinnen som i klinsjen mellom familieliv, alminnelige forventninger og profesjonelle ambisjoner ender med å holde den dyriske, seksuelle driften i seg tilbake. Men når slusene åpner, er verken hun eller omgivelsene i stand til å håndtere det.
Reijn har åpenlyst sett sin dose Adrian Lyne, det være seg «Fatal Attraction» og «Unfaithful», som begge har sine tråder som vikles inn i denne. Men Reijn gjør «Babygirl» litt mer til en svart komedie enn til en rendyrket thriller, dessverre. Intensiteten og det gryende ubehaget som pipler frem i den faretruende dynamikken av ubalansert makt og seksuell lyst, blir sjeldent brukt som bensin for å akselerere verken en ytre eller, for den del, indre spenning. Denne filmfortelleren er mer opptatt av å tilnærme seg det psykologiske, eller rett og slett bare skildre den kvinnelige, seksuelle frigjøringen med særlig kraft. Prioriteringen blir å avkle Romys sanne natur for oss, og samtidig dokumentere hennes gradvise erkjennelse i møte med egne ønsker. Den prosessen som kan føre henne til å leve ut sin seksualitet på en ikke-destruktiv måte. At hun kan fungere i relasjoner, privat og profesjonelt, uavhengig av premisser satt av andre menn. Tilbake står imidlertid et uutnyttet potensial i det å forme narrativet mot thriller-sekvenser, noe som virker bevisst, men som gjør filmen betydelig mindre underholdende og ganske mye fattigere.
Fordi «Babygirl» likevel markedsføres eller omtales som en erotisk thriller, blir det legitimt å hevde at den ikke innfrir forhåpningene. Fordi den ikke er tilstrekkelig spennende. Den er heller ikke veldig sexy, selv om den er kinky. Og til til tross for at Nicole Kidman kjemper hardt og godt, er heller ikke noen av karakterene i «Babygirl» lett å like, inkludert den privilegerte skikkelsen hun portretterer som en hard businesskvinne i psykologisk ubalanse og ulykke fordi hun må gjemme bort sin seksuelle frustrasjon og masochistiske dragning. At Reijn i det hele tatt gjør en film som dette med en middelaldrende kvinne som hovedaktør, føles i seg selv – dessverre – litt unikt. Men Nicole Kidman er uansett ikke representativ for noen nær 60 år gammel kvinne, verken av- eller påkledd. Det muliggjør derimot en organisk diskusjon omkring et skjønnhetsregime som del av handlingen, hvor hennes Romy-karakter gjennomgår botoxinjeksoner som med årene likevel ikke gjør ansiktsutseendet noen tjeneste, men her kunne filmen med fordel dratt det enda lenger. Men utover noen skildringer av lett masochisme eller kinky sex, tyr ikke Reijn til det voldsomme. Ja, filmen presenterer og visualiserer noen seksuelle ideer som er langt utenpå det vanlige – og som definitivt kan fremkalle en klam stemning i kinosalen – men det er aldri veldig grafisk eller drøyt, og det finnes ingen spekulativ, seksualisert vold (som ofte er en obligatorisk bit av erotisk thriller-formatet). I større grad kjennetegnes filmen av et mildt ubehag og uro over den prisen hovedpersonen må betale for å følge lystene.
Kidman er virkelig god, og har nødvendigvis mange relevante erfaringer fra foran kamera å spille på. Både hun og Antonio Banderas har også medvirket til erotiske thrillere i tidligere tiår, samtidig som det er umulig ikke å tenke på særlig Kubrick-mesterverket «Eyes Wide Shut» idet Kidman står i sentrum for komplekse, seksuelle reiser til noen mørke og selvreflekterende steder. I begge tilfeller med et juletre i bakgrunn, uten at det er et poeng. Banderas har langt mindre å spille på, da han ofte er en passiv deltaker som er tilfreds med den samme hverdagen og det samme samlivet Romy ikke er tilpass i. Men den latente, sydlandske temperaturen i ham høynes når konfrontasjonen på et tidspunkt blir uunngåelig, og da får Banderas også muligheten til å imponere stort. Sammen har de to døtre rundt tenårene, men her virker det som spennende interaksjoner kan ha forsvunnet i klippen. Særlig god er den eldste av døtrene, Esther McGregor, som burde vært brukt mer fordi en tydeligere integrering av hennes påvirkning kunne tilført mer emosjonell dybde.
På et tidspunkt blir «Babygirl» et trekantdrama av en halvkokt semi-thriller. Men som helhet faller det mellom flere stoler: Av satire, svart komedie, erotikk, psykologisk thriller og et feministisk budskap. Mange vil også fremheve Harris Dickinsons innsats som den unge praktikanten som dels ødelegger familie- og businesskvinnen Romy, men som samtidig skal skape den nye og løsrevne Romy. For henne er han bare en manifestasjon av seksuelle fantasier, men han er også en levende karakter av motivasjoner, følelser og kjøtt og blod. Fordi det er svært vanskelig å tro på karakteren, verken fra manus eller i Dickinsons tolkning av ham, blir hans sentrale rolle også til et sentralt problem som filmen umulig kan løse.
Hovedproblemet er likevel at «Babygirl» gradvis blir… vel, småkjedelig. Det er mindre originalt enn det utgir seg for å være, og mer insisterende. Fotograf Jasper Wolf klarer også for sjeldent å løfte bildene til å bli spennende i seg selv (når storyen nekter å være det). Reijn fikk mye honnør for skrekk-komedien «Bodies Bodies Bodies», som jeg selv syntes var enda mer hul i sin sjangerblanding bak en overtydelig satire/samfunnskommentar. «Babygirl» er klart mer forseggjort med noen betydelige kvaliteter, men også den faller til slutt sammen som en like betydelig skuffelse. Men den har Nicole Kidman. Heldigvis.
Andre aktuelle filmer:
- «Train Dreams» (2025) – et stillferdig høydepunkt
Train Dreams eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke. - «John Candy: I Like Me» (2025) – lunhet, latter og vemod
Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten. - «Highest 2 Lowest» (2025) – ny beat i tidløs kidnappingsthriller
Spike Lee tar et modig grep og gjenforteller Akira Kurosawas klassiske thriller High and Low i en samtidsutgave som pulserer med New Yorks storbyenergi. Med Denzel Washington i hovedrollen leverer Highest 2 Lowest en intens historie om rikdom, kidnapping og moralske valg – gjennom Lees karakteristiske filmatiske blikk og musikalske rytmer. - «Moon» (2024) – klaustrofobi, kropp og strukturell håpløshet
«Moon (Mond, 2024) av Kurdwin Ayub både fascinerer og frustrerer. I et mellomrom mellom sosialt drama, samfunnskommentar og thriller snirkler den seg frem uten å ville la seg fange av noen av disse sjangrene. Det fører uansett til en lavmælt, men kroppslig intens filmopplevelse, hvor undertrykkelsen føles fysisk snarere enn å bare skildres tematisk.» - «Toxic» (2024) – modelldrøm i forfall
«I litauiske Toxic (Akiplėša) tar den spillefilmdebuterende regissøren Saulė Bliuvaitė oss med til en sliten industriby der tenåringsdrømmer og sosialt forfall kolliderer med brutal kraft. Det som utspilles er et stillferdig, men uhyre presist ungdomsdrama, der Bliuvaitė klokelig beveger seg mot kunstfilmens visuelle og psykologiske territorium.»
speilet.net 
Legg igjen en kommentar