«The Designated Victim» (1971)

Det er ikke helt en giallo. Det er heller ikke helt en poliziotteschi. Men det er definitivt elementer av begge disse italiensk-typiske subsjangerne å finne innbakt i Maurizio Lucidis «The Designated Victim» (La vittima designata), som også dels er en pastisj eller vri på Alfred Hitchcock og hans klassiske «Strangers on a Train», basert på en roman av Patricia Highsmith.

Bare smak på plottet og premisset: Tomas Milian spiller den desillusjonerte reklamefilmsjefen Stefano som ønsker å selge sin del av virksomheten og flytte til Sør-Amerika med en vakker og yngre elskerinne. Problemet er at aksjene står registrert i konas navn, og hun går ikke med på et salg. Under et besøk i Firenze, kommer Stefano i kontakt med en mystisk person i greven Matteo Tiepelo (Pierre Clémenti), som serverer en oppsiktsvekkende idé: Han tilbyr seg å drepe Stefanos kone for å løse hans pikante problemer, mot at Stefano dreper grevens bror som skaper uro i den fremmedes liv. Det er naturligvis dette møtet og ideen om mord-bytte som er det rungende Hitchcock-ekkoet. I Lucidis film reagerer Stefano umiddelbart med å le det hele bort. Likevel er det ikke en idé som greven trekker seg på. Selv om Stefano med det samme ikke tar forslaget alvorlig, kommer alvoret for å innhente ham når politiet senere tar kontakt for å fortelle at kona hans er funnet kvalt – og han er utpekt som hovedmistenkt.

Det er mye fint som foregår her. Det er den latente skjønnheten og mystikken i utnyttelsen av Venezia som kulisse. Det er det stilistiske blikket i Maurizio Lucidis regi. Det er det fløyelsmyke og drømmende partituret av Luis Enrquez Bacalov. Det er det fengslende konseptuelle plottet som er knadd og vridd på i manus. Og det er to skuespillere med skuldre til å bære alt dette; tilføre personlighet og trekke oss inn i det intrikate dramaet. Det er den ofte flamboyante Tomas Milian, som her virker å tone seg frivillig ned for å gi plass til, eller la seg egentlig overskygge av, den alltid mystiske og fantastiske Pierre Clémenti. Det et forrykende spill mellom motpolene, der især den androgyne-utseende Clémenti virker utstyrt med den magnetiske kraften han var velsignet med og bevisst kunne spille på, som også året i forveien med den svimlende birolleprestasjonen i Bernardo Bertolucci-mesterverket «The Conformist».

Om det er nevnt at Lucidis regi styres av stilistiske grep, er tempoet bak kameraføringene lavt og blikket ganske ofte orientert mot realistiske innstillinger. Filmens gåtefulle atmosfære, som likevel er veldig fremtredende, ligger kanskje aller mest i auraen til Clémenti og gjennom hans påvirkning på oss så vel som på Stefano/Tomas Milian. Det er en litt atypisk kvalitet ved «The Designated Victim» at skuespillet kniver jevnbyrdig med den stilistiske eksplosjonen som typisk for en giallo kan true med å legge støv over alt annet. Det skjer ikke her. Om saften som finnes i filmspråket blir sugd opp av noe annet før det når publikum, er det ikke skuespillerne som gjør oss tørste på mer. Men det er et interessant, og på sitt vis dristig, valg av Lucidi å la historiefortellingens finaler eller klimaks – som typisk drapene – foregå utenfor kamera. Det er som en pirrende oppbygning til et klimaks, enten det er av spenning, drap eller erotikk, som i et bevisst trekk flyttes vekk av fokus.

Lucidis film vil heller orientere seg og oss mot melankolien snarere enn den ytre spenningen skapt av konseptet. Mot hva som egentlig foregår i møtet mellom de to menneskene, hvor en homoerotisk undertekst blir et følbart element da Stefano trekkes mot den mystiske og magnetiske kraften av grevens utstråling. Ikledd et rødt skjerf hengende over halsen som et fristelsens symbol, lyser han alltid opp scenene som kontrast til den ellers ofte beige eller grålige innrammingen.

«Designated Victim» er kanskje aller mest en lavmælt thriller i Hitchcock-fotspor, men som bevisst forvirrer og utfordrer med samtidig å tematisere mannlig psyke og identitet. Og det er en film der lokasjonen, Venezia, ustanselig bidrar til å gi det ulmende dramaet et barokk preg som for å gi filmen sin helt egen signatur.