«The Thin Red Line» (1998)

«The Thin Red Line» har kraften til å røre noe dypt i deg mer enn den forteller en historie.

Fra en tilværelse i filmskapende eksil over to tiår, ble Terrence Malicks etterlengtede tilbakekomst møtt med stor interesse mot slutten av 90-tallet. Jeg hadde selv på det tidspunktet verken sett «Badlands» eller «Days of Heaven», slik at min jomfrureise til Malicks særegne kunstnerskap skulle bli gjennom det lenge varslede krigsverket som ankom kino første gang rundt juletider i 1998. Da hadde allerede Steven Spielberg noen måneder i forveien rystet publikum, i positiv forstand, med sitt brutale og storslagne filmverk om 2. verdenskrig som var «Saving Private Ryan». Men de som kjente til Malick fra tidligere, kunne umulig forestille seg at han skulle lage noe som skulle minne om Spielbergs visjon. Det gjorde vitterlig heller ikke Malick, som åpenlyst returnerte som filmskaper med en alternativ og dypere motivasjon i det å strekke seg meditativt mot universelle, menneskelige dilemmaer. I det ligger det en like tydelig ambisjon om å maksimere filmmediets iboende kraft for å reise de store spørsmålene om liv, eksistens og død. Hva er meningen med livet? Og hvordan kan naturens skjønnhet eksistere side om side med grusomheter skapt av mennesker i krig?

Det er en klar kontrast til «Saving Private Ryan» allerede i begynnelsen, selv om det ytre har påfallende likheter. I begge tilfeller ankommer soldater en strand i dødsangst for hva som kan vente dem. Her er Omaha Beach byttet ut med Guadalcanal. Vi er i hjertet av Stillehavet hvor amerikanske styrker går i land for å kjempe mot den japanske fienden. Men det som venter soldatene, og oss som kinopublikum, treffer ikke like hardt og umiddelbart som det gjorde i Normandie. I Spielbergs film venter et krigersk inferno ved strandlandingen som umiddelbart gir av filmhistoriens mest brutale og realistiske krigskampsekvenser. Det er ristende, håndholdt kamera som vasser i skitt, blod og død med gritty realisme for å tvinge oss ubehagelig tett på den redselsfulle virkeligheten. «The Thin Red Line» er heller ikke urealistisk når den viser hvordan krig også er venting og desorientering. Men i påvente av voldsomhetene i de ytre krigskonfrontasjonene, kan Malick bruke tid på å nærme seg soldatenes indre konflikter samtidig som han projiserer ideer i et kosmisk rammeverk. For i en løs narrativ struktur, kan Malick la kamera flyte fritt over natur og mennesker som med indre monolog blottlegger egne følelser. Da innser vi at det brede lerretet snart skal fylles med et uendelig antall brikker i et puslespill som transcenderer krig og vår fysiske verden. Derfor kan «The Thin Red Line» også tillate seg å være så poetisk, drømmende og meditasjonspreget som den er. Og det er helt fantastisk.

Et annet forventningsbrudd fra åpningen er hele iscenesettelsen av Jim Caviezels rollefigur, menig Witt, som løper fra og ikke inn i krigen. Det aller meste i «The Thin Red Line» strider mot ideene om klassiske motiver for amerikanske krigsfilmer og helteportretter. Det er også Caviezels mystifiserende soldatfigur som klarest bærer på skuldrene filmens meditative form og universelle tilhørighet på menneskeplan. Det er han som symboliserer dragningen mot det spirituelle og naturens frihet, noe han finner i møte med en fri urbefolkningen før han selv likevel innhentes av den fysiske krigen. Presentasjonen kan videre gi inntrykk av ham som en hovedperson, noe som ville vært et dristig grep fordi Witt agerer diametralt motsatt fra det et publikum flest antagelig vil se av en amerikansk soldat på film. Hvordan skal man få sympati med en soldat som stikker av? Etter hvert blir det likevel klart at det aldri finnes én hovedperson i «The Thin Red Line», noe som virker å sammenfalle med Malicks overordnede perspektiv knyttet til krig og menneskelige erfaringer. Her vises snarere menneskene som en del av en større helhet. Det ene mennesket har aldri større verdi enn det andre, og det ene mennesket rommer ikke alene alt av menneskehetens iboende følelser og behov. Det er ikke soldatene hver for seg eller samlet som er i universets sentrum, men alt er i forbindelse med hverandre. Det er her den fysiske krigen vises som trussel for faktiske menneskeliv, men også for de fysiske og åndelige forbindelsene og balansen som utgjør den verden som finnes for oss og naturen.

Om man skal gå mer direkte til verks, er «The Thin Red Line» opplagt en kommentar til hvordan militæret, kanskje særlig aktualisert under krig, kan neglisjere kraften og spennvidden i enkeltmennesker. Her er det oberst Tall, spilt av Nick Nolte, som tydeligst personifiserer ideen om strukturelle idealer for å oppnå resultater – og en forventning om total lojalitet og underkastelse.. Det Malick derimot viser ved å la fokuset drifte mellom de ulike individene som danner det militære kollektivet, er å fremheve hvordan mennesker grunnleggende sett er emosjonelt og spirituelt ulike på måter som aldri kan være komplementære med de nødvendige idealene for militæret i krigføring. Under den strategisk tenkende obersten som virker frådende besatt av ære og autoritet, finnes mystikeren i Jim Caviezel, den usikre i Adrian Brody, den moralsk rettskafne i Elias Koteas og den romantiserende Ben Chaplin med uendelig hjemlengsel til egen kone. De ulike soldatene er mennesker med ulike sett av verdier og perspektiver på hva som foregår og hvordan det håndteres. Det oppstår dermed ikke bare en konflikt mellom fiender i krig, men det oppstår stridigheter internt når «systemet» ikke tar hensyn til de menneskelige behovene.

Hva er da meningen med alt? Det er lett å forsvinne inn i det undrende blikket tilhørende Jim Caviezel som filmens mest essensielle figur, fordi han så åpenlyst er den aktøren som best fanger filmens essens. Ikke fordi han er noen typisk protagonist, men fordi han sanser verden i et større bilde enn de andre. Det er han som også søker etter å forstå meningen i hva som foregår, utover seg selv. Han har en nysgjerrighet og medfølelse som smitter fra selve filmskapelsen – fra Terrence Malicks filosoferende og spirituelle inngang til menneskeheten, naturen og universet via krigens menneskeskapte kaos. Hva betyr det i den store sammenheng å være et menneske? Fordi denne tematikken kan oppleves som svevende, kan Malick også tillate seg å være det samme. Tilløp til konvensjonell dramaturgi oppløses hele tiden av indre monologer med filosofiske refleksjoner, drømmende abstraksjoner, og med langsomme sveip over naturen i et poetiskførende filmspråk. Malick viser naturens uberørte skjønnhet som kontrast til slagmarkene som åsted for krigersk brutalitet. Det er stille sekvenser der sollyset fra en klar og blå himmel er naturens filter for å vise eksistensens vakkerhet. Med de sårbare menneskene på jorden som skaper konflikter og krig på et lavere nivå som er underordnet naturen som alltid vil overleve soldatene og menneskene som ofrer egne liv i de uverdige krigshandlingene.Det finnes ingen heroisme for Malick å henge på soldatenes tapre bryst. Det handler ikke om å vinne eller tape en krig, ei heller om krigens direkte påvirkning på de deltakende soldatene. Det handler om krigens påvirkning på menneskeheten som strekker seg langt over kampen for overlevelse.

Malick uttrykker seg stort og svulstig med brede penselstrøk som maler både kraftfullt, poetisk og sensuelt. Han dveler særlig ved naturens elementer som jord, luft og vann som estetiserende mellomspill, men også for å grave seg inn til hva som oppleves å være filmens kjerne. Naturen er mer enn et bakteppe – den har en åndelig tilstedeværelse. «The Thin Red Line» viser samspillet mellom menneskets forgjengelighet med de verdifulle øyeblikkene mot naturens tilsynelatende tidløse ro. Gresset som vaier i vinden har gjort det i tusenvis av år. Menneskene er kun en mindre del av det større kretsløpet, og i den påminnelsen senker det seg en ro over filmen som både kan virke sorgfull og trøstende. Og fordi Mallick tillater seg å stille de virkelig vesentlige spørsmålene, kan han tillate seg å bruke «en svulstig form». Fordi det er samsvar og harmoni mellom tematikk og form. Selv den hviskende monologen tilfører noe til den særegne filmatiske kraften, og kontekstualiserer krigen til hva det betyr for mennesket. Det handler ikke om den spesifikke krigsskildringen, men signaliserer Malicks visjon om å løfte blikket mot en tidløs granskning av den menneskelige naturen. Det ligger noe mytisk mer enn overforklarende i det introspektive fortellergrepet, som sammen med det billedlige – omfavnelsen av naturen i de nevnte dvelende kameraføringene – skaper en atmosfære som handler mye mer enn hva som foregår på slagmarken der og da. Alt handler om en større sammenheng, om et større bilde – hvor krigen blir til en del av naturen, men også et brudd med den.

Strukturen er elliptisk og rytmen fragmentarisk. Krigens fysiske og følelsesmessige kaos speiles mot filosofiske betraktninger til en meditasjon over menneskets natur. Malick gjør «The Thin Red Line» dypt ulik andre krigsfilmer. Han gjemmer ikke bort innslagene av vold, blod og død. Men han higer heller ikke etter eksplisitte sjokkeffekter for å understreke grusomhetene. Når det vises, er det for å speile de flyktige øyeblikkene mot naturen eller menneskens ansiktsuttrykk som plasserer opplevelsene i en større sammenheng. «The Thin Red Line» er ikke krig i tradisjonell krigsfilmforstand, men mer en skildring av en fysisk konflikt mellom mennesker som løftes til et filmatisk, eksistensielt portrett av en tilstand.

Den ytre og reelle krigføringen foregår innenfor naturens brede rammer. Men Malick fokuserer like mye på den indre krigen, der rammen er vår egen menneskenatur. «The Thin Red Line» handler ikke om det gode mot det onde. Den eksistensielle kjernen finnes på alle sider hvor mennesker er involvert, inkludert i dyreriket. I drypp blir vi påminnet om at vi ikke er alene, men at det finnes andre og likeverdige former for liv rundt oss som påvirkes. Krokodiller, fugler og snegler. De har en ro som kontrasterer den ytre uroen som uttrykkes gjennom krigen, og som igjen blir et speil for den indre uroen i menneskets egen tilværelse. Kanskje krigshandlinger av natur er uunngåelig? I hvert fall virker det som Malick antyder at virkningen av krigen er uunngåelig negativ for den menneskelige balansen og for relasjonen til naturen. Gjennom blikk, ord og lys blir likevel ikke alt mørkt i «The Thin Red Line». Det finnes varme i troen på det sårbare mennesket, og ikke minst finnes det håp.

Samtidig som «The Thin Red Line» er fragmentarisk og meditativt anlagt ved å søke seg sterkere mot ideer og stemninger enn handling, føles det underkommunisert at filmen samtidig rommer noen usedvanlig spennende iscenesettelser. Det blir først og best illustrert i den tidlige sekvensen hvor soldatene har ankommet øya og må krype usett i gresset på vei mot åsen der de japanske styrkene venter. Her viser Malick at han også mestrer kunsten å forme genuint spennende øyeblikk med sitt karakteristiske, poetiserende formuttrykk. Det er sjeldent raske klipp i «The Thin Red Line», men en klippestil som ofte virker flytende og assosiativ. Det gjelder også for oppbygningen til konfrontasjonene på slagmarken. Kamera er typisk observerende og lavtførende like over det halvhøye gresset. Den nervøse svetten, pusten og blikkene treffer oss derfor dypere. Malick evner å forene åndelig og fysisk spenning med intense nærbilder av uro til suggererende effekt, mens Hans Zimmers tidvis sakrale musikk smelter inn for å løfte inntrykkene til noe transcendalt. Tonene er like vakre som de kan virke skremmende. Det er lange og svevende melodilinjer av minimalistiske gjentagelser. Det gir også et sterkt bilde på Zimmers allsidighet som filmkomponist hvor han aldri henfaller til heroisk musikk – som han fra actionsjangeren har demonstrert evne til å perfeksjonere – men tilpasser seg ved å legge nye og utvidende lag på Malicks materiale som gir det et tydelig emosjonelt løft.

Mye av dette kan høres pompøst ut, akkurat som Malick i manges øyne jo anklages for å være i overkant svulstig. I mine øyne bedriver han derimot en balansekunst som få eller ingen andre filmskaper gjør på samme nivå. På den ene siden er uttrykket storslagent og poetisk, men på den andre siden lavmælt og nøkternt. Det jordnære blandes med det spirituelle. De mettede bildene, den følelsesladde musikken og de filosoferende indre monologene fører aldri frem til simpel sentimentalitet. Snarere tvert i mot. For «The Thin Red Line» er jo grunnleggende stillferdig og sublim. Og det er i disse kontrastene at filmens særegne kraft oppstår, og blir til et visuelt og auditivt mesterverk.

I forkant av innspillingen stod kjente skuespillernavn i kø for å melde seg til tjeneste for Terrence Malicks tilbakekomst som filmregissør. Til slutt opplevde flere på premieren å se sitt eget ansikt bli klippet nesten helt eller fullstendig ut av den ferdige filmen. Jeg liker å tenke at det på et slags metanivå gjenspeiler filmens gjennomgående budskap: At mennesker som individer, uansett hvem de er, inngår i noe som er større – enten det er naturen, historien eller eksistensen selv. Ingen står over helheten. Likevel endte flere av skuespillerne opp med å yte noe av det sterkeste de noensinne har gjort: Ben Chaplin, Jim Caviezel og Elias Koteas. Men også Nick Nolte og Sean Penn. At Terrence Malick er en fremragende skuespillerinstruktør, er nesten beviselig siden debuten «Badlands». Men det har ofte havnet i skyggen fordi filmene hans har noen enda mer dominerende særtrekk og kvaliteter i det formmessige.

For å oppsummere: «The Thin Red Line» forholder seg til krigen med en undrende stillhet mer enn med et heroisk brøl. Der andre filmer eller filmskapere roper, hvisker Malick. Han avkler krigen for både ære og fiender, og finner isteden frem til det menneskelige bak geværløpet: frykten, minnene, tankene, blikkene. I dvelende rytme, poetiske voice-over og kontemplative bilder av gress som bøyer seg i vinden, insisterer Malick og filmen på at krig ikke bare er en ytre konflikt, men en indre krise – en kamp om å bevare menneskelighet i møte med det meningsløse.

Mer enn 25 år etter premieren står filmen fremdeles som et unikum. Ikke fordi den unngår krigens brutalitet, men fordi den våger å se bortenfor den – inn i tilværelsens mest grunnleggende spørsmål. Det er i dette rommet, mellom stillheten og skriket, mellom naturen og mennesket, at «The Thin Red Line» løfter seg til å bli et tidløst og universelt mesterverk.