«Gråt elskede mann» (1971) – norsk sommerdrøm med sand i maskineriet

En norsk film som vakte harme, ble boikottet av kinosjefer og avvist av forfatteren. Likevel rommer Gråt elskede mann både sommerlig sensualitet, estetisk overskudd og en vag lengsel etter noe dypere – alt pakket inn i noe som vakler mellom det banale og det besnærende.

Norsk film hadde trange kår tidlig på 1970-tallet. Gråt elskede mann fikk riktignok mye oppmerksomhet da den kom i 1971, men ikke den typen regissør Nils R. Müller ønsket seg. Filmen var basert på en roman av Bjørg Vik – som raskt tok avstand fra resultatet. Hun krevde å få navnet sitt fjernet fra rulleteksten, i protest mot det hun mente var en grov feiltolkning av hennes intensjon.

Også publikum og kinobransje reagerte kraftig. Flere kinosjefer nektet å sette filmen opp, og i mediene ble det diskutert hvorvidt staten – som gjennom Norsk Film AS sto bak det statsgaranterte produksjonslånet – burde ta ansvar og trekke filmen fra distribusjon. En redaktør gikk så langt som å omtale filmen som «en eneste sammenhengende injurie mot det norske kinopublikum».

Hva var det som vakte så sterk motstand? Kort fortalt ble Gråt elskede mann kritisert for å være spekulativt pornografisk. Anmelderne brukte adjektiver som «flau», «hul» og «dum». Skuespillerne fikk gjennomgå, og filmen ble anklaget for å inneholde både unyanserte kvinneskildringer og pretensiøse, kvasi-filosofiske betraktninger – pakket inn i det som ble sett på som mykpornografiens estetikk.

Men er den virkelig så dårlig?

Det er fristende å svare nei.

For selv om Gråt elskede mann absolutt kan virke banal og plumpt fortalt, finnes det kvaliteter. Fotograf Odd Geir Sæther leverer vakre og stemningsfulle bilder, ofte av nakne og solbrune kropper i norsk sommeridyll. Musikken til Egil Monn-Iversen kler bildene, og tidvis får filmen en sensuell og søvnig rytme som nærmer seg noe poetisk. Den første halvtimen er særlig medrivende, og gir en følelse av at Gråt elskede mann kunne vært noe mer – eller noe annet.

Åpningsbildene viser en naken kvinne med dykkermaske og svømmeføtter som flyter i sjøen. Et mulig nikk til Creature from the Black Lagoon (1954)? Men i stedet for et monster under vann er det Sverre Holm, på land, som betrakter henne – en kikker, eller kanskje filmens egentlige monster?

Holm spiller forfatteren Nikolai, som har trukket seg tilbake til en hytte ved sjøen for å skrive. Der dukker den unge og vakre Ilni opp – og forstyrrer både arbeidsro og sinn. Det oppstår en tiltrekning mellom dem, både emosjonelt og seksuelt, og filmen bruker mye tid på å dyrke det visuelle og kroppslige. I noen sekvenser lykkes dette, som når de spiser jordbær og drikker melk i vannkanten, eller når elskovsscenene tones ned og lar stillhet og blikk bære stemningen.

Samtidig prøver Gråt elskede mann å ikle seg en «kontinental» dybde – som om den vil være norsk Eric Rohmer – men feiler. Dialogene er stive, metaforene klønete, og overgangen mellom scener ofte dårlig klippet. Montasjene veksler mellom sensuelle øyeblikk og opphetede krangler, men mangler en dramaturgisk tråd. Filmen viser vilje til å ville si noe «stort» om kjærlighet og kjønn, men mangler muligens det språklige og tematiske finmaskede nettet til å bære det.

Like fullt har Müllers verk en verdifull stemning som kan være forlokkende – særlig i dag, når den kan sees med en viss distanse. Filmens sommer er gjennomgående varm, lett og gyllen – en idealisert versjon av virkeligheten som minner mer om minnene vi bærer med oss enn den faktiske norske sommeren, der regnværsdagene ofte er like mange som de solrike. Kanskje er det nettopp den uvirkelige, sensuelle sommeren som gjør filmen lettere å møte i dag? Som et glimt av noe som aldri helt var, men som det er lett å lengte tilbake til?

Skuespillerprestasjonene er ujevne, noen ganger direkte dårlige, og filmen veksler mellom å være for uklar og altfor tydelig. Er det en erotisk fortelling? En satire? En relasjonsthriller? Usikkerheten gjør at filmen snubler, men også at den noen ganger føles genuint søkende – og derfor fascinerende, på sin egen klønete måte.

Gråt elskede mann er langt fra et helstøpt verk, men heller ikke uten interesse. Den fremstår til slutt som preget av tidens blikk på kjønn og kropp, men også av en vilje til å utforske sanselighet på film, om enn litt klønete eller tidvis flau. I dag er det imidlertid også lettere å møte filmen med en viss distanse, og i noen øyeblikk også et snev av varme. Kanskje fordi den likevel uttrykker noe gjenkjennelig, som i en flyktig lengsel etter nærhet og frihet – eller en sommer som varer litt lenger enn den egentlig gjør.