Affeksjonsverdi (2025) – en film som huser alt vi ikke får sagt

Med Affeksjonsverdi leverer Joachim Trier sitt mest modne og ambisiøse verk – en film som forener melankoli, humor og formbevissthet i et gripende portrett av kunst, familie og fravær.

Joachim Triers nye film åpner med et hus. Ikke som kulisse, men som et levende rom med hukommelse. Kasper Tuxens kamera hviler på treverk, vindusflater og skygger. Det er både nysgjerrig og lengtende, som om blikket selv vender tilbake etter fravær. Det er en invitasjon som setter tonen for hele filmen. Affeksjonsverdi er sanselig, umiddelbar, og samtidig gåtefull. Det er et hus gjort til et arkiv over relasjoner, minner og uforløste følelser – en forlengelse av Triers tilbakevendende interesse for hvordan rom og steder kan bære menneskelige erfaringer, fra studentkollektiv i Reprise til Oslos tomrom i Oslo, 31. august.

Handlingen er enkel, men åpner gradvis til noe rikt og komplekst. Moren til to voksne søstre dør, og i etterdønningene vender faren, regissøren Gustav Borg (Stellan Skarsgård), tilbake i livene deres etter år med avstand. Han har skrevet sitt første manus på femten år med den ene datteren i tankene, men hun avviser tilbudet uten å lese. Hans forsøk på å bruke filmens språk, der han mangler ordene, blir et sårt bilde av en kunstner som aldri har klart å kommunisere på andre måter. Etter et møte med en amerikansk stjerneskuespiller under en retrospektiv over hans gamle filmer, gir han henne rollen. Derfra vokser dramaet frem mellom søstre og far, mellom fortid og nåtid, mellom kunstens løfter og livets uavklarte spenninger.

Ekkoene av Ingmar Bergman er tydelige, som i navnvalget Borg som sannsynlig peker mot Isak Borg i Smultronstället. Men også i selve kammerspillets temperatur og hvordan minnene legger seg som lag over nåtiden. Samtidig er dette en umiskjennelig Joachim Trier-film. Vår største auteur tillater seg igjen en letthet og humor som høyner filmens tilgjengelighet, men uten å dempe tematikken. I denne stemningen kjennes en slags forlengelse av Woody Allens bergmanske filmer, eller videre mot Noah Baumbachs urbane, relasjonelle nerve. Det er en velartkulert, ikke-kynisk humor som stikker innom med jevne øyeblikk. En scene som involverer noen dvd-filmer er særlig hysterisk morsom.

Tuxens foto og filmens klipperytme gir historien og uttrykket mye å spille på. Den varsomt utforskende åpningssekvensen kontrasteres med håndholdt uro bak kulissene på Nationaltheatret, der kamera og klipp lar et nervøst sammenbrudd utfolde seg med dokumentarisk nerve. Minnesekvenser og fragmenter av eldre film gir nye uttrykk og teksturer. Denne dynamikken gjør at et klassisk og tilsynelatende forutsigbart familiedrama blir løftet av struktur og perspektivskifter, små forskyvninger som stadig endrer hvordan vi oppfatter relasjoner og motiver. Akkurat dette mestrer få eller ingen samtidige filmskapere bedre enn Joachim Trier.

Skuespillerne er avgjørende for filmens emosjonelle slagkraft. Stellan Skarsgård gir Gustav Borg både tyngde og skjørhet, en patriark som i utgangspunktet kan virke egosentrisk og arrogant, men som gradvis avdekkes som sårbar og ekte – en mann som mestrer iscenesettelse på lerretet, men famler i intimitet. Renate Reinsve gjør sin hittil kanskje mest komplekse rolle som datteren og skuespilleren som avviser både faren og manuset hans. Hun spiller med en blanding av karisma og sårbarhet, ofte på kanten mot det usympatiske, men alltid med et glødende nærvær og autentisitet. Og det er en rolle som definitivt sementerer Reinsves posisjon på den internasjonale filmscenen, og som bekrefter at hun kan bære både det subtile og eksplosive. Videre er Inga Ibsdotter Lilleaas filmens store funn med en finjustert tolkning som endelig løfter henne ut av norsk film-skyggene til et gjennombrudd av internasjonalt format. Hun tilfører en stillferdig styrke og varme, og skaper en søsterkarakter som både står i kontrast og i dialog med Reinsves mer rastløse figur. Elle Fanning, som den amerikanske stjernen Rachel Kemp, spiller en rolle som kunne blitt en klisjé, men som av manuset til Trier og Vogt leveres mulighet til å spille på et rikere register. Resultatet er et ensemble der alle spiller med presisjon uten posering, og der stillhetene og avbruddene fungerer like virkningsfullt som replikkene. Samlet fører alt dette til en film som er fylt opp av karakterer preget av menneskelige feil, der manus, regi og skuespill skaper helhetlige mennesker med levde liv som blir mulig å like fordi filmen lar oss bli så godt kjent med dem.

Trier har alltid vært en filmskaper som interesserer seg for kunstnerens plass i verden – fra forfatterspirene i Reprise, til fotografens fravær i Louder than Bombs, til skildringen av eksistensiell rastløshet (og en tegneserieforfatter) i Verdens verste menneske. I Affeksjonsverdi vender han dette motivet innover mot en kunstner som bruker filmen som sitt eneste språk i møte med de nærmeste. Her blir meta-elementene ikke en lek med sjanger eller selvbevisst ironi, men et forsøk på å forstå hvordan kunst kan være både bro og barriere mellom mennesker. Det gir filmen en ekstra dimensjon, der man hele tiden opplever relasjonene som mer enn private – de blir samtidig en refleksjon over selve filmkunsten, dens grenser og dens nødvendighet.

Likevel er det på det emosjonelle planet Affeksjonsverdi virkelig fester seg. Trier og Vogt skriver frem relasjoner som både smerter og rører, fylt av bitterhet, humor, ømhet og savn. Filmen våger å være klassisk, men løftes samtidig av Triers formsikkerhet, Tuxens bilder og et usedvanlig sterkt ensemble. Resultatet er en film som føles like erfart som fortalt. Om hvordan mennesker kan mislykkes i å nå hverandre, men også hvordan mennesker, gjennom små øyeblikk, likevel kan komme nær hverandre. Affeksjonsverdi er kanskje Triers mest modne og ambisiøse film til nå. Vakkert, rørende og dypt menneskelig.