«Frenzy» (1972) – Hitchcock på sitt frieste og mørkeste

Frenzy (1972) representerer en slags oppsummering av Alfred Hitchcocks livsverk, men er også et dristig steg inn i en ny æra. Den gamle mesteren viser seg nemlig på sitt mest skitne og sleazy i en nådeløs 70-tallsbrutalitet – alt mens han holder fast på sin perfeksjonistiske presisjon.

Gjennom store deler av karrieren var Hitchcock bundet av sensur og moralske rammer. Det bidro kanskje til økt filmatisk kreativitet og perfeksjonering av antydningens kunst, men det kan også ha holdt ham tilbake. Frenzy er filmen hvor disse barrierene faller. Her er ikke lenger vold og seksualitet skjult i symbolikk. Isteden får vi oppleve en aldrende Hitchcock som endelig får la sine mørkeste impulser slippe ut, uten å miste sin karakteristiske eleganse og kynisme.

Åpningen setter tonen med kamera som glir majestetisk over Themsen til lyden av triumferende musikk, som et postkort fra London – inntil et nakent kvinnelik driver opp i vannet. Filmen bruker London som ingen annen Hitchcock-film. Her er ikke det polerte eventyr-London vi finner i hans tidlige thrillere, men derimot et Covent Garden fylt av boder, lastesjauere og grovslitte bakgater. Det gir filmen en røff, nesten dokumentarisk tekstur som gjør volden mer forstyrrende. Det er for meg vanskelig å se Frenzy uten samtidig å tenke på Michael Powells Peeping Tom (1960), en annen mørk London-fortelling som plasserer oss i hodet på en seriemorder. Også der brukes byen som en forstyrrende ramme for seksualisert vold, og også der er kameraets blikk sentralt, men Powell ble straffet for sin ærlighet på et tidspunkt da publikum ikke var klare. Tolv år senere kan Hitchcock gjøre mye av det samme, men i en tid der grensene for det akseptable allerede hadde sprukket. At Anna Massey dukker opp i begge filmene, gjør koblingen enda mer spøkelsesaktig.

Jeg hadde foreløpig siste gjensyn med Frenzy kvelden før et nylig London-opphold, i det samme Covent Garden-området som i dag er turistifisert og fylt med luksusbutikker og gateartister. Den leiligheten som en gang var morderens skjulested i filmen, er nå blitt restaurant – noe jeg var uvitende om da jeg booket bord der. Å gå opp trappen til leiligheten/restauranten føltes umiskjennelig som å tre inn i Hitchcocks mørke og evigvarende univers, selv om de mest skitne kantene nå er polert bort. Det er jo nettopp i denne trappeoppgangen at filmens mest slående og ikoniske sekvens er iscenesatt, i det morderen tar med sitt neste offer opp trappen og inn i leiligheten (nøyaktig der jeg noen tiår senere altså kunne nyte en blodig biff). Det er her Hitchcocks kamera følger luskende etter frem til døren lukkes, og vi trekkes sakte ned trappen, ut på gaten og tilbake til en hverdag som summer uvitende videre. Det er en form for stille virtuositet i filmspråket, og det er her Hitchcock minner oss om at selv når han får friheten til å vise alt, kan han fortsatt prioritere effekten av det usette.

Midt i alt dette finnes også Hitchcocks groteske humor, kanskje på sitt mest giftige. Den bisarre middagsscenen med politimannen og hans matglade kone bryter opp spenningen med en tone som grenser til farse, men er samtidig en kommentar om sivilisasjonens pyntede fasade. Vi ler, men kjenner også at latteren smaker litt surt. Kanskje strekker Hitchcock det for langt, men det er utvilsomt en del av spillet – og det er ikke minst en påminnelse om at vold og absurditeter alltid lever side om side.

Frenzy står igjen som Hitchcocks mest eksplisitte og kanskje mest kyniske film. Det er på den ene siden et uttrykk for klassisk suspense gjennomsyret av 70-tallets nihilisme, og på den andre siden en gammel mester som får puste fritt i en ny og friere tid. I enkelte øyeblikk kjennes filmen som en forløper til Brian De Palmas voyeuristiske thrillere og til og med som en britisk slektning av italiensk giallo, med sin fetisjerte vold, psykologiske mørke og dristige kamerabevegelser. Man aner nesten konturene av hva Hitchcock kunne ha blitt om han var født tjue år senere – friere, villere og enda mer grensesprengende. Det er en film som føles ubehagelig, men også uimotståelig – og et besnærende spørsmål henger igjen: Hva om Hitchcock hadde hatt denne friheten hele veien?