«Matewan» (1987) – John Sayles gir oss blod, kull og solidaritet

En av de mest markante filmene om arbeiderkamp i amerikansk filmhistorie er Matewan fra 1987 – en film som kombinerer realistisk historiefortelling, sterkt politisk engasjement og en visuell stil i tidløs innpakning.

Vi befinner oss i 1920-tallets virkelighet, hvor kullgruvearbeidere i en liten by i West Virginia velger å organisere seg til kamp mot de profittdrevne og rasistiske lederne av gruveselskapet, og i konflikten oppstår en skarp konfrontasjon som ender i blodsutgytelse. Historien er basert på virkelige hendelser, og filmen skildrer ikke bare en lokal arbeidskonflikt, men et bredere bilde av makt, klasse og undertrykkelse som preget en hel tidsepoke i amerikansk historie.

John Sayles var opprinnelig forfatter, men vokste utover 80-tallet til å bli en særpreget autonom og vital filmskaper, og han brukte en årrekke på å jobbe frem finansieringen som muliggjorde Matewan, som vel kanskje står igjen som hans største og viktigste filmprosjekt. Hans særegne, uavhengige posisjon i amerikansk film gjør filmen desto mer bemerkelsesverdig, som en film båret frem av en urokkelig tro på historien som må fortelles.

Det er muligens en enkel og renskåret fortelling formidlet på klassisk filmskapermanøver og med tydelige sympatistrukturer. Matewan er arbeidernes film, formidlet med samme lidenskap som figurene har for saken sin – og presentert med skyhøy skuespillerkunst. Chris Cooper gjør i voksen alder sin spillefilmdebut på imponerende vis som hengiven fagforeningsleder, mens en ung Will Oldham er lysende som tenåringspredikant. Det er nesten så man skulle håpet han satset hardere på en filmkarriere (selv om jeg har satt stor pris på hans karriere som singer-songwriter). James Earl Jones, Kevin Tighe og Sayles-favoritt David Strathairn (som generelt er en fantastisk god skuespiller) bidrar også i stor grad til å etablere Matewan som en sterkt skuespillerdrevet film.

Likevel er det for meg utvilsomt fotoarbeidet til Haskell Wexler som opphøyer Matewan til et nært mesterverk. De mettende, atmosfæriske bildene som bades delikat i brunskinnende, diffuse lysnyanser gir et distinkt visuelt uttrykk som i seg selv er altoppslukende å se på. Kamera fanger både den fysiske tyngden i arbeidet under bakken og den stille skjønnheten i et lokalsamfunn som lever på randen av konflikt, og på denne måten blir filmen like mye en sanselig opplevelse som en historieleksjon.

Matewan står igjen som en sjelden kombinasjon av politisk film og gripende drama. Filmen fungerer både som en hyllest til solidaritet og en påminnelse om de blodige kampene som måtte til for å oppnå grunnleggende rettigheter i arbeidslivet. At Sayles formidler alt det uten å miste menneskene av syne, men tvert imot gjør dem levende og nærværende, bidrar til å gjøre filmens sum både bevegende og uforglemmelig.