«House» (1977) – fargesprakende og syrete japansk skrekk

Om det finnes skrekkfilmer som kan kategoriseres som psykedelia på celluloid, er Nobuhiko Obayashis House (Hausu) utvilsomt i det smale selskapet. Dette er et ellevilt og eventyrlig hjemsøkt-hus-mareritt av en lekende sjangerfilm det er umulig å slippe ut av uten svimmelhet.

Men alt åpner i et varsomt anslag. Sju japanske tenåringsjenter, alle med navn som er tilpasset de karikerte personlighetene (f.eks. Sweet, Gorgeous eller Prof), reiser på sommerferie til et avsidesliggende hus på landet, eid av den gåtefulle tanten til Gorgeous. Oppsettet tegner en velkjent skisse for hjemsøkt hus-undersjangeren i skrekkfilmlandskapet. Det er yngre figurer som møter en gammel bolig med knirkende dører og spøkelser bak gardinene. Men ganske snart kastes alle de typiske ingrediensene opp i en blender der alt mikses på høyeste hastighet.

Ingenting er normalt og alt er unormalt.

House utvikles raskt til en sammenhengende, filmatisk feberfantasi; full av stop motion-animasjon, åpenbart falske bakgrunner, sepia-tonede drømmesekvenser og spesialeffekter gjort på skolefilmbudsjett. Det er flyvende hoder, kannibalistiske pianoer og ild som gnistrer i technicolor – alt innrammet med en energi som kan få Hollywood-produksjoner til å virke som gråstein. Kun fantasien setter grensene i House.

Det er også morsomt, og forsøksvis hysterisk i utpreget b-filmsjargong, iblandet slapstick og punchlines som letter opp i marerittfølelsen. Det er den tidvis befriende, men også vanskelige balanskunsten som bedrives med horror iblandet humor; det er japansk folketro som krysser tenåringskomikk i en presentasjon av voldsomme visuelle eksperimenter. Rett og slett en unik, filmatisk karussell der det overfladisk skumle også risikerer å fordampe for tidlig grunnet det eksplosive, barnlige og psykedeliske uttrykket som tar overhånd.

Visstnok ble ikke House noen umiddelbar suksess i hjemlandet da den kom på 70-tallet, kanskje fordi produksjonsstandarden den gang ble oppfattet som for primitiv? Samtidig er det mulig å tenke seg at den senere kultstatusen kan forklares av nøyaktig det samme, det vil si som en særegen og etterlengtet motpol til det glatte, polerte og ordinære i datidens og senere sjangerfilm.

Under overflaten er House muligens et halvgodt bilde på tap av uskyld og sorg, med en underfundig kommentar fra Obayashi i retning kjønnsroller og moderne familieliv i etterkrigstidens Japan. Men limet som holder dette korthuset oppreist så mange år etter, vel, det er ingenting annet enn den voldsomme energien, maksimalistiske galskapen og grensesprengende gleden over filmmediet som demonstreres så bredt og fullt av Obayashi.