«The Bling Ring» (2013) – high fashion, low morals

The Bling Ring viser fascinasjon for ung eksess og kjendisbesettelse i Los Angeles, mens den samtidig meta-kommenterer og studerer kulturen med påfallende overflatetilnærming. Og det er ingen tvil om at Sofia Coppola vet hva hun bedriver, at hun kjenner denne mikrokulturen.

Det virker samtidig logisk og forståelig at The Bling Ring aldri ble, og heller aldri vil bli, unisont hyllet. Til det er den for anorektisk bygd, uten hang til fremstå dyp eller kompleks, og til slutt uinteressert i å skulle tilfredsstille alle.

Få filmskapere av sin generasjon besitter kombinasjonen av førstehåndskjennskap og filmskaperevner til å utnytte filmmediet for å ta pulsen på kjendiskulturen sett fra et ungt og privilegert Los Angeles-perspektiv som nettopp Sofia Coppola. Det er derfor heller ikke rart at The Bling Ring fremstår så uanstrengt og presis i portretteringen av den spesifikke subkulturen og tidsånden.

Coppola er den type filmskaper som kan plassere tomhet på vekta og få den til å vippe ned i tyngde. I The Bling Ring setter hun oss foran et kikkhull med innsyn til glorete rikdom, via bortskjemte tenåringer som beveger seg forbi voyuerismen for å berike seg selv av kjendisenes perverse overflod når de først får muligheten. Vi forblir sittende som kikkere fra utsiden mens vi moralsk fordømmer de unges magnetiske dragning mot den prangende luksusen når de grafser til seg smulene av de styrtrike kjendisenes luksusvarer i en fæl besettelse. Men vi fordømmer i realiteten like mye oss selv og egen kultur som bidrar til å opprettholde den meningsløse tomheten som et slags grotesk samfunnsideal.

The Bling Ring henter den ytre handlingen fra virkelige hendelser. Det var i perioden 2008-2009 at en gruppe LA-baserte tenåringer begikk innbrudd i hjemmene til flere kjendiser, hvor de angivelig kom unna med tre millioner i en blanding av kontanter og verdier. Blant husene som ble plyndret var Paris Hilton, Lindsey Lohan, Megan Fox og Orlando Bloom. (Filmen blir, sett i nåtid, også en nesten nostalgisk påminnelse om tidlig 2000-talls kjendissfære med name-dropping av en del personligheter man ikke har hørt eller lest om det siste tiåret). Innspillingen foregikk etter sigende tildels på virkelige locations, i hvert fall skal Paris Hilton ha stilt sin luksusvilla til disposisjon som det kjendishuset hvor filmen bruker mest tid. Og bare det faktum at tenåringene visstnok skal ha brutt seg inn i Hilton-boligen ved åtte (!) forskjellige anledninger og hver gang forsynt seg grådig med nye verdifulle gjenstander, uten at hun oppdaget at ting forsvant, sier sitt om en hinsides overflod.

Coppola setter filmen dels opp som en kommentar til hvordan de unge, som media titulerte «Bling Ring», til slutt ble formet til selvstendige kjendiser av samme mekanismer som de etablerte kjendisene. Det er en gullglinsende og problematisk sirkel som strekker seg rundt galskapen. Og det er en feilslått reise som aldri tar slutt fra verdibasert likegyldighet, lykke som måles i materiell velstand, distanserte foreldre, kjendisbesettelse og medienes påvirkningskraft. Men dels er The Bling Ring også en sober, men underholdningsbasert thriller. Her er den langt fra fullkommen, fordi den grunnleggende sett ikke egentlig er strukturert for å oppnå tradisjonell suspense. Men ikke dermed sagt at filmen er uspennende, men den er kanskje mer spennende som filmuttrykk enn i kraft av historiefortellingen. For i siktet til Sofia Coppola finnes tross alt et ganske ensidig blikk innrettet mot det kulturelle og stemningsskapende som ligger rundt handlingen.

I lys av alt dette bruker Coppola gjerne repitisjon som virkemiddel, noe som naturlig kan virke fremmedgjørende og direkte plagsomt for noen. Eller påføre kjedsomhet. Men det tjener her en hensikt. Ved gjensynet tenkte jeg underveis intuitivt i retning av Gus van Sants eminente Elephant som skulle komme ti år senere. Coppolas tålmodige og stilistiske blikk har noe av samme absorberende effekt. Dels bygger begge på virkelige hendelser, hvor Coppola som Gus van Sant er opptatt av å skape tilbakelente bilder der selve observasjonen prioriteres med en poetisk tilnærming. Felles er den flytende formen, det monotone og det drømmende sløret. Coppolas visjon er kanskje ikke like sterk eller radikal, men i enkelte tagninger traff det meg en slående, atmosfærisk likhet. Coppola beveger seg tilsvarende mykt i et stilistisk terreng på sannferdig søken etter å skildre coming-of-age-tomhet og emosjonell distanse til virkeligheten. Og i begge tilfeller kanaliseres viktige sider av en tidsånd, noe som er blitt særlig kartlagt av ettertiden. Det var først etterpå at brikkene falt på plass, i det jeg oppdaget at Harris Savides stod bak kamera som fotograf på både The Bling Ring og Elephant.

The Bling Ring oppleves definitivt ikke som fullkommen, men det er en behagelig og konsis Sofia Coppola-mellomfilm som er fulladet med engasjement og filmskapende overskudd på litt nedtonet måte. Foran kamera er det ikke nødvendigvis mange av kjøtt og blod som imponerer, ei heller Emma Watson som eksemplifiserer en casting som både er vellykket og mislykket på samme tid. Det er mer kraften av kjendisstatusen hennes enn egnetheten til rollen som gir The Bling Ring en ekstra dimensjon. Men det er altså filmens helhetlige uttrykk, signert Coppola, som gjør at den friske smaken ikke forsvinner umiddelbart ved rulleteksten. Det er biter fra filmen som blir sittende fast i ganen, som blant annet en særlig inspirert sekvens fra innbruddet i huset til Audrina Partridge der en statisk kamerainnstilling fanger et innbrudd fra avstand, og som alene demonstrerer Coppolas velutviklede sans for visuell historiefortelling.

På en annen side kommer ikke The Bling Ring med særskilt substansiell eller nyvunnen tyngde, dog kan den fint sies å være en ivrig lettvekter som bokser godt og stilfullt fra seg i tungvekterklassen.