«Demring» (2025) – ubehagets kunst

Norsk skrekkfilm kan beviselig være både kunstnerisk ambisiøs og genuint forstyrrende. I Demring kombinerer regissør og manusforfatter Patrik Syversen nerve, nærvær og rå menneskelighet i et verk som både hjemsøker, beveger og utfordrer.

En ung Patrik Syversen demonstrerte ubestridelig sjangerkunnskap og filmskapende vitalitet da han i 2008 projiserte nærbilder av blodig dødsangst på stort lerret med den slasher-hyllende Rovdyr. Siden den gang har Syversen blitt voksen, men uten å ha trukket med seg en bagasje av utgitte skrekkfilmer man kunne forventet basert på startskuddet. Desto mer gledelig er det at han i 2025 vender tilbake til røttene, bokstavelig talt, for mer skrekk og blod i norsk skogsterreng. Og samtidig er dette en helt annen type film.

Om Demring minner om noe annet i Patrik Syversens eklektiske filmografi, er det like nærliggende å fremheve Det som en gang var (2016). For selv om sistnevnte ikke engang tråkker i nærheten av samme sjangerlandskap, har den noe av samme undertrykte tone, poetiske blikk, karakterkjærlighet og nerve i dialog som finnes overalt i Demring. Og det som en gang var (pun intended) Syversens beste verk, var det helt frem til Demring banket på.

Demring lukker seg klaustrofobisk inn i en tilnærmet kvadratisk bilderamme i svart-hvitt. Etableringen er snever omkring én lokasjon og noen få figurer. Det er et intimt kammerspill med urovekkende energi under overflaten.

Atmosfærens psykologiske uro skyldes både det opplyste publikums visshet om filmens varslede sjangermanøvreringer, og hvordan den giftige stemningen i lufta fanges av sensible sensorer i verkets blikk. De alarmerende hintene kommer allerede i åpningssekundene – før den invaderende telefonoppringningen forstyrrer hytteturens planlagte ro, og blir gnisten som igangsetter det mentale og narrative sammenbruddet.

Demring handler om det menneskelige behovet om å utsette alt som er ubehagelig. Tre voksne søstre har reist til familiens avsidesliggende hytte, fordi den ene har opplevd en psykologisk kollaps og overlevd et selvmordsforsøk. De to søstrene har tatt regien på oppholdet som er ment å gi nødvendig rekreasjon for en sårbar lillesøster. Da blir det særlig ubeleilelig at telefonoppringningen inneholder nyheten om et familiært dødsfall. Men hva om de – etter en ubehagelig diskusjon for å utsette et annet ubehag – bestemmer seg for å stenge søsteren ute av virkeligheten ved ikke å si noe?

Parallelt med at Demring direkte tematiserer den psykologiske effekten av å utsette det ubehagelige, foregår en finurlig lek med filmens publikum når den cinematiske uroen – lovnaden om en grøsser – holdes tilsvarende på vent. Det er som om Syversen vil gi tid og rom for oss å håpe at det ikke vil skje noe grusomt, selv om vi rasjonelt fortelles at det vil skje. Historiens allvitende fortellerstemme presenterer oss tidlig for dødsskjebnen som venter karakterene på et usikkert tidspunkt, og i den vissheten plantes et dirrende underlag som også forsterker det vonde i alt sagte og usagte.

Spillet og relasjonen mellom de tre søstrene representerer både filmens hjerte og dens distanserte kynisme. De er giftige med hverandre, men også ladet med kjærlighet. Detaljene i kroppsspråk og dialog gir sterke, men samtidig nyanserte streker til karakterer og relasjoner det er mulig å tro – og føle med. Gjennom skuespillerinstruks, mikset med sofistikert sans for estetikk og tablåer, bretter filmen seg ut på spennende måter i sin minimalistiske ramme. Filmen preges av distinkte og modige kunstneriske grep, men uten at det kolliderer med en form for renhet; den tilsynelatende enkle ytre historiefortellingen, de få karakterene og lokasjonene.

Men det er mye som foregår under overflaten, inkludert en skildring av menneskets iboende tendens til å vise seg fra ulike sider i ulike sammenhenger. Disse elementene trekkes også aktivt inn av filmens mest positive, stemningsoppbyggende bikarakter, spilt av Steinar Klouman Hallert. Det er en lang og snedig dialogsekvens rundt et bord som foregår til en annen tid og fargelegger (bokstavelig talt) en brytende kontrast til den uvirkelige, vonde virkeligheten vi har opplevd i svart-hvitt. Scenen er morsom, men også ladet med subjektiv smerte, der Syversen komponerer en særlig sterk filmisk iscenesettelse av hvordan angsten treffer med plutselig og nådeløs kraft i det sårbare øyeblikket rundt andre.

Demring gjennomsyres av fremragende dialogkunst – gjerne med en bergmansk spisshet og mørk klang, både i hva som sies og ties om. Og selv om lufta tidvis kan virke både innestengt og toksisk, blir det innimellom luftet med fragmenter av kjærlig varme. Det er en sann, naken og nær skildring av tre voksne søstre, hvor mindre og store gester avslører det som er vondt, men også noe som er godt. Alle tre har vokst opp i samme hus og med samme fraværende mor som virker å ha prioritert en kunstnerisk karriere. Her er det noen paralleller til Joachim Triers Affeksjonsverdi i hvordan felles oppvekst i samme hjem kan gi ulike versjoner av fortiden, som igjen fører med seg ulike behov og relasjoner når tiden har gått. Begge filmene knytter seg sterkt til traumer. Men i Demring er ikke filmens kjerne styrt mot forsoning i nåtiden. Det handler om å håndtere bagasjen i hverdagen når den påvirkes av livskritiske øyeblikk. Om hvordan mennesker evner (eller feiler) å forholde seg til hverandre – og til seg selv – når et uanmeldt ubehag treffer på verst tenkelige tidspunktet. Når det ekstraordinære i livene våre inntreffer, er det gjerne når vi først befinner oss i det ordinære. Da må vi håndtere det med den psykologiske kapasiteten vi har eller mangler, og med de menneskene som er rundt oss der og da.

At dialogen fungerer som den gjør, er en attest til Syversen både som manusforfatter og regissør – men i minst like stor grad til det relasjonelle som skuespillerne tilbyr. Trioen som spiller ut søsternes ulikheter og dynamikk er Silje Storstein, Marte Magnusdotter Solem og Kathrine Thorborg Johansen. Alle er strålende, men kanskje særlig sistnevnte i den mest innfløkte, fysiske og sentrale rollen som Syversen angivelig skrev med nettopp henne i tankene. (Litt trivia å ta med seg: Storstein var blant manusforfatterne bak tv-seriesuksessen Makta, der Kathrine Thorborg Johansen briljerte som Gro Harlem Brundtland).

Til slutt blir Demring en film med et rikt etterliv; et verk som, trass noen rigide kammerdrama-aktige rammer, likevel evner å brette seg usedvanlig bredt ut. Denne utvidelsen formes både gjennom audiovisuelle grep – i lek med tid og rom, virkelighet som møter drømmer, fortellerperspektiver (inkludert filmens klimaks halvveis som vises i totalbilde fra fugleperspektiv) og svart-hvitt som blandes med farger – og deretter i noen definerende toneskifter. Demring er først triviell og morsom (på en bitende måte) i hverdagslige observasjoner, men tillater seg også å være eksistensialistisk og filosofisk, før det blir stadig mer uhyggelig med en tematisering av lidelse som blir fysisk og nesten grenseoverskridende. For når filmen slipper ankeret fra det mest formmessig stringente, er det ikke for å gi publikum pusterom fra den litt kvelende, klaustrofobiske rammen av dysfunksjonell familiedynamikk på hytta. Det er nemlig først da, i filmens andre halvdel, at historiefortellingen faktisk utvikles mot en grafisk vond skrekkfilm som er tettere på sjangerkonvensjoner som enkelte publikummere antagelig har ventet rastløst på, mens andre gruet seg til.

På samme måte som at filmen dels tematiserer virkningen av å skulle utsette det uunngåelig ubehaget, er det litt av samme mekanisme som styrer den aktive filmopplevelsen. På den måten oppstår også en publikumstilnærming med visse assosiasjoner til det beryktede Lars von Trier-storverket Antichrist, uten at det skal påstås at Demring befinner seg på tilsvarende filmkunstneriske hylle. Likevel er det fullt mulig å se for seg at den danske mesteren ville smilt anerkjennende til Demring, om han hadde sett den.

Det kan uansett konkluderes med at Patrik Syversen har levert en «liten» norsk (sjanger)film som virkelig vil noe. Demring er blitt en genuint urovekkende, utfordrende og utforskende skrekkfilm som er særlig verdt å oppleve kollektivt i kinomørket (om du har muligheten til det — og våger det).