«No Way Out» (1987) – paranoia i Pentagon

En politisk thriller med Hitchcock-DNA og 80-tallspuls. No Way Out er en elegant påminnelse om hvor godt Hollywood kunne bygge spenning før alt gikk i hastverk.

No Way Out (1987) åpner med et klassisk Hitchcock-premiss: En uskyldig mann vikles inn i et nett av løgner og må bevise sin egen uskyld før tiden renner ut. Kevin Costner spiller en marineoffiser som settes til å lede etterforskningen av et drap begått av forsvarsministeren, spilt med iskald arroganse av Gene Hackman. Ironien er at Costner selv er mannen som jaktes på – den hemmelige elskerinnen som blir drept har også et forhold til ham. Denne doble identiteten legger et elegant lag av paranoia og desperasjon til de allerede stramme plottlinjene, og derfra får filmen en energisk vri på «den jagede uskyldige»-tematikken.

Regissør Roger Donaldsen viser stødig thrillerhåndverk og maler ut historien med en tålmodighet man sjelden eller aldri vil kunne oppleve på kino i dag. Donaldson bruker tiden til sin fordel, særlig innledningsvis i en konstruksjon som prioriterer atmosfære, relasjoner og maktstrukturer. Det blir fundamentet for en gradvis oppbygning som lar spenningen få vokse organisk frem. Costner bærer mye av dette bare med sin sterke tilstedeværelse, men han flankeres samtidig av et ypperlig rollegalleri: Gene Hackman i storform, George Dzundza som lojal lakei og Will Patton i en av karrierens mest minneverdige biroller. No Way Out har så overbevisende skuespill at det også blir en kvalitet som gjør at vi villig ser forbi enkelte logiske snarveier.

Filmen henter ånden fra 70-tallets politiske paranoia-thrillere, samtidig som den forankres i den mer strømlinjeformede 80-tallsestetikken. Resultatet er en velartikulert, intens og overraskende sexy Hollywood-thriller med store stjerner foran kamera. Samme år gjorde Costner seg enda mer bemerket i Brian De Palmas The Untouchables, og No Way Out bidro ytterligere til å sementere ham som en av tiårets store navn. Samspillet mellom politikk, maktspill, begjær og teknologiske tidlig-faksimiler av overvåking gir historien tyngde og samtidig en egen tidstypisk nervøsitet.

Visuelt gir John Alcott alt et løft; Stanley Kubricks faste fotograf som tilfører en presisjon og et kontrollert uttrykk som gir både korridorene i Pentagon og byens nattlandskap en kjølig eleganse. Bildene glir med en nesten klinisk klarhet, men uten å miste det film-noir-aktige sløret som underbygger intrigene i plottet. Den lydlige identiteten settes av Maurice Jarres synthdrevne partitur. Det er et hjemsøkende, pulserende lydspor som gir et moderne, nesten elektrisk emosjonelt ekko.

Til slutt er det filmens labyrintiske konstruksjon som virkelig begeistrer. Donaldsen leder oss gjennom vendinger som stadig forskyver historien, men han mister aldri tråden; vi føler alltid at regissøren vet hvor han skal, og vi følger villig etter.

No Way Out når kanskje ikke helt opp til klassikerstatus, men som rendyrket, effektiv thriller er den bemerkelsesverdig potent – en sjangerfilm som vet akkurat hva den gjør, og som gjør det med stil og presisjon – og med et usedvanlig sterkt ensemble.