«Rolling Thunder» (1977) – skittent om tomhet og hevn

Kompromissløs og ubehagelig, men sterkt fascinerende. Rolling Thunder av John Flynn, basert på et manus av Paul Schrader, trekker oss dypt og godt inn i en mørk tilstand.

Charles Rane (William Devane) vender hjem fra krigsfangenskap i Vietnam, til et Texas som knapt husker ham. Kona har gått videre og sønnen kjenner ham ikke lenger. Han møtes av lite annet enn høflig velvilje, men uten dybde. Når et ran ender i et bestialsk overfall som etterlater ham fysisk skadet og familien drept, kanaliserer han smerten og fremmedgjøringen inn i en nådeløs hevn. Det kan høres ut som etableringskurven til en ordinær actionfilm, men utførelsen i Rolling Thunder viser andre og mer urovekkende ambisjoner.

Oppbygningen er ikke helt ulik storsuksessen First Blood fra det påfølgende tiåret, men det finnes ikke plass til noen klassisk, heroisk tone i enden av Rolling Thunder, som forståelig ikke nådde samme kommersielle nivå som den begynnende Rambo-franchisen. Flynn styrer heller ikke etter en konvensjonell actionstruktur, men følger hovedpersonen i et innbitt karakterstudium, med en snikende nihilisme i lufta, som kulminerer sent i exploitation-aktig vold. Det gjøres gjennom kamera som ofte hviler lenge på ansiktene, som om filmen nekter å frigjøre oss fra en indre tomhet. Rolling Thunder føles mer som en bekmørk hevnodyssé som peker mot et samfunn i dyp forråtnelse. Og den tilhører gjennom det samme type landskap som andre mørklagte 70-tallsskildringer som John Peckinpahs Straw Dogs, John Boormans Deliverance eller Martin Scorseses Taxi Driver (som jo også ble forfattet av Paul Schrader, akkurat som denne). En annen kule som traff meg underveis kom fra John G. Avildsens ofte underkjente Joe (1970), som et annet fryktfullt bilde på en amerikansk drøm i oppløsning, der smulene som ligger igjen er paranoia med en forvitret maskulinitet som fører mot uunngåelig, grim vold.

I senere tid har Rolling Thunder fått mye fortjent drahjelp i positiv oppmerksomhet fra Quentin Tarantino, som typisk har omtalt den som «det beste fascistiske hevndramaet som noensinne er lagd». Det Tarantino blant annet fremhever er filmens dirrende bevegelse fra en første halvdel preget av et sterkt karakterstudie, til å vende seg mot å bli en brutal hevnfilm i andre halvdel. Det skal også tillegges at Paul Schraders originalmanus skal ha vært vesentlig mørkere, noe som ble tonet ned av produksjonen i manusprosessen (til Schraders sterke misnøye). Resultatet er en film som, litt paradoksalt, føles kompromissløs, selv om den åpenbart også er preget av noen kompromisser underveis.

Skuespillerne bærer også sin del av tyngden. William Devane gir Rane en kjølig intensitet – som en mann som er fysisk til stede, men emosjonelt knapt i live. Linda Haynes tilfører en sårbar varme som kontrast i en fin kvinnelig rolletolkning, mens Tommy Lee Jones figurerer stødig i en markant birolle. (Allerede her aner man konturene av det han senere skulle gjøre i This Park Is Mine – en annen skildring av en Vietnam-veteran i opprør mot et samfunn han ikke lenger hører til).

Under filmens befriende upolerte og mørke ytre, føles den likevel helhetsmessig ikke fullstendig organisk og gjennomført. Den første halvdelen i form av tilbakekomsten, oppbygningen og de små, ubehagelige øyeblikkene av fremmedgjøring, er aller sterkest. Når den til slutt kaster seg ut i et mer blodig klimaks, faller noe av den dirrende tvetydigheten bort. Det er likevel vanskelig å se det som en svakhet, for resultatet står fortsatt igjen som et uvanlig møkkete og nihilistisk bidrag til 70-tallets filmarv.