«Deep End» (1971) – begjær, tap og grenseløshet i en psykoseksuell labyrint

Med Deep End skapte Jerzy Skolimowski et rått og sanselig portrett av tenåringsbegjær i et nedslitt London – ubehagelig ærlig og visuelt egenartet.

Før denne filmen etter hvert (og heldigvis) er blitt mer allment tilgjengelig i restaurert versjon, måtte man virkelig jobbe for å få sett Jerzy Skolimowskis Deep End (1971). Før strømmingens tid var den nærmest forsvunnet fra distribusjon, og eksisterte i en periode kun i et slags parallelt kretsløp av bootleg-DVD-er, hentet fra falmede VHS-opptak. Etter at jeg selv leste om Deep End første gang i boka 1001 filmer du må se før du dør tidlig på 00-tallet, ble nysgjerrigheten min vekket, og jakten på en kopi nærmest et lite prosjekt i seg selv. Det var først da filmen dukket opp i posten, i lavoppløst NTSC-konvertering, at det ble mulig å erfare den – til tross for tekniske begrensninger – som det den er. Det vil si som en mørk, intens og urovekkende skildring av ungdommelig begjær og fremmedgjøring.

Polskfødte Jerzy Skolimowski var allerede et kjent navn i europeisk film før han gjorde Deep End. Etter å ha bidratt som manusforfatter på Roman Polanskis Knife in the Water, samt lagd egne filmer innad i den polske nybølgen, tok han med seg en rastløs, eksistensiell sensibilitet over i et britisk miljø preget av sosialrealisme og strammere produksjonsrammer. Deep End springer ut av møtet mellom en utenforstående regissørs poetiske uttrykk og et gråslitt britisk 70-tall i kulturell og moralsk overgang. Resultatet er en film som balanserer mellom det naturalistiske og det forvridde, mellom sosialt portrett og psykologisk mareritt.

Handlingen er forholdsvis ukomplisert, men utvilsomt sterkt ladet. Vi møter en 15 år gammel gutt, Mike, som begynner å jobbe på et offentlig badeanlegg i London etter endt skolegang. Her blir han innført i en voksenverden som er gjennomsyret av seksualitet, rutine og resignasjon. Kundene – stort sett middelaldrende kvinner – søker mer enn bare varmt vann og massasje, og Mike oppdager snart at kroppen hans er i ferd med å bli en valuta i et spill han ikke helt forstår. Samtidig utvikler han en intens og gradvis mer urovekkende besettelse for kollegaen Susan. Hun er noen år eldre, vakker, kynisk, og selv viklet inn i egne tvetydige relasjoner.

Deep End skildrer ikke pubertet som en biologisk transformasjon, men som et psykologisk og sosialt ubehag – en tilstand preget av forvirring, klaustrofobi og feberaktig drift. Det er begjæret som styrer Mike, men det er ikke romantisk. Det er uskjønt, naivt og invaderende. Og aldri moraliserende. I stedet iscenesetter Skolimowski en gradvis forflytning fra den ytre virkeligheten til en indre, subjektiv sfære der grensen mellom fantasi og virkelighet blir uklar. Mike blir en antihelt av sjelden sort. Han fremstår ikke som opprørsk, men hjelpeløs. Og ikke rebelsk, men foruroligende passiv-aggressiv i sin tilnærming til verden.

Visuelt forsterkes filmens psykologiske reise gjennom fargebruk, rytme og rom. Og fargene er alt annet enn tilfeldig valgt! Rødt og grønt går igjen og gir filmen en uuttalt symbolsk spenning. Det er røde neonlys, røde badekar, grønne vegger, grønne jakker. Disse kontrastene skaper en følelse av kunstig virkelighet, som om Mike allerede lever i en fantasiversjon av verden der driften forvrenger sansene. Kameraarbeidet er til tider ekspresjonistisk, med skrå vinkler og snedige komposisjoner som bryter med dokumentarisk realisme. Ja, det er som om selve filmens form forvitrer sammen med hovedpersonens grep om virkeligheten.

Skolimowski lar scenene trekke ut, i stillhet og samtidig spenning. Et tilfeldig møte i snøen, et fotspor i badekaret, et stykke appelsinskall på fortauet. Det er små detaljer som får nesten absurd vekt. Ikke for å underbygge en klassisk fortelling, men for å forsterke det affektive landskapet. Og hele tiden ligger et suggererende lydspor av Cat Stevens og tyske Can som et emosjonelt teppe under dialogen.

Susan, spilt av Jane Asher, er ikke bare en kvinne Mike begjærer, men et gåtefullt subjekt i egen rett. Hun er lokkende og likegyldig, varm og frastøtende – og representerer kanskje den voksenverdenen Mike tror han vil være en del av, men aldri helt forstår. John Moulder-Brown spiller Mike med en slags rå og uskolert tilstedeværelse som kler figurens ubearbeidede indre kaos. Skuespillet føles nesten dokumentarisk i sin upolerte energi.

Filmen kulminerer i en av de mest urovekkende og tvetydige sluttscenene i britisk filmhistorie, hvor begjær, fortvilelse og virkelighetsflukt smelter sammen. Det blir både voldsomt og merkverdig poetisk. Og det føles kanskje ikke som en løsning eller forløsning, men snarere som et uunngåelig fall.

Etter at Deep End endelig ble restaurert og re-lansert i 2009, har den blitt løftet frem av flere som et glemt, lite mesterverk – eller i hvert fall som et fascinerende, mørkt og særegent blikk på ungdom, seksualitet og urban ensomhet. Samtidig har filmen fortsatt noe hjemløst og vanskelig å plassere over seg. Den er ikke fullt ut britisk, ikke fullt ut kunstfilm, ikke fullt ut sosialrealisme – men den befinner seg i et spennende grenseland mellom alt det.