«Insomnia» (1997) – mørk psykologisk thriller i konstant lys

Erik Skjoldbjærgs regidebut fra 1997 er en særegen og urovekkende noir-thriller som snur på sjangerkonvensjonene og blir en studie i søvnløshet, skyld og moralsk forfall – badet i midnattssolens blendende lys.

«Den som ikke har nattero, han har ikke dagen god.» Det er et gammelt ordtak som passende beskriver den ikke-innfødte politietterforskeren som ankommer Tromsø. Vi ser ham vandre i tretthet rundt i det konstante lyset, både på jakt etter drapsmannen han er sendt for å finne – og etter svar i seg selv.

Insomnia er Erik Skjoldbjærgs imponerende regidebut, lansert i 1997 da han bare var 33 år gammel. Den Tromsø-fødte filmskaperen leverte i første forsøk en original neo-noir i hjembyens omgivelser, hvor midnattssolen blir brukt som en psykologisk påvirkningsfaktor og et visuelt særpreg. Hovedpersonen er den svenske etterforskeren Jonas Engström, spilt av Stellan Skarsgård. Han er i Tromsø for å bistå det lokale politiet i etterforskningen av et brutalt drap på en 17 år gammel jente.

Men det meste i Insomnia dreier seg snart om etterdønningene av et fatalt øyeblikk ute i felten: Engström skyter og dreper sin kollega (spilt av Sverre Anker Ousdal) ved et uhell. Derfra utvikler filmen seg til en langsom, men intens utforskning av etterforskerens mentale og moralske forfall. Vi følger hans indre kamp mot skyld, søvnmangel og selvransakelse, mens han samtidig forsøker å bevare rollen som profesjonell drapsetterforsker. Oppdraget han kom nordover for – å finne jentas drapsmann – er fortsatt levende for ham, men det trues nå av hans egne handlinger og skjulte hemmeligheter.

Skjoldbjærg balanserer elegant mellom psykologisk portrett og ytre krimgåte, men begge deler smelter sammen i det intense lyset som Engström uavbrutt må manøvrere seg gjennom – søvnløs, utslitt og stadig mer desillusjonert. Det er i denne symbiosen mellom ytre og indre virkemidler at Insomnia finner sin særegne styrke, både tematisk og stilistisk – med klare referanser til nordisk noir-tradisjon.

Det som gjør Insomnia så gripende er ikke høy puls eller aksjon, men en stadig tilstedeværende psykologisk spenning og uforutsigbarhet. Åpningssekvensene gir inntrykk av en mer klassisk krimfortelling, men etter hvert blir det tydelig at Skjoldbjærgs ambisjon er noe dypere. Vi suges inn i bildene, stemningen og Engströms indre reise – utløst av ytre omstendigheter i et Nord-Norge som både er vakkert og kvelende.

Stellan Skarsgård gjør en lavmælt og intens rolleprestasjon som etterforskeren i oppløsning. Hans Engström er karismatisk, men samtidig gjennomsyret av ambivalens og moralsk uklarhet. Bjørn Floberg er nærmest ikonisk i rollen som den mystiske forfatteren Jon Holt, som etter hvert peker seg ut som en hovedmistenkt i drapssaken. Marie Bonnevie leverer også et sterkt og subtilt ladet inntrykk i en mindre rolle som hotellresepsjonist, både på Engström og på publikum.

Insomnia er ikke nervepirrende i tradisjonell forstand – selv om enkelte sekvenser, særlig mot slutten, nærmer seg klassisk thrillerintensitet. Men som med de beste noir-filmene, ligger den virkelige spenningen i det som ikke sies, i de moralske gråsonene og i karakterenes indre motiver. Hovedpersonens valg er ofte vanskelige å forstå eller sympatisere med, men de oppleves likevel organiske og troverdige. Desperasjon preger ikke bare Engströms handlinger, men også filmens visuelle uttrykk – hvor lyset nesten oppleves som en antagonist i seg selv. Typisk nok er Insomnia mørk, uansett hvor lys den er for øyet.

Fotograf Erling Thurmann-Andersen gjør en formidabel jobb, men det er regissørens bruk av bildene – blikket for helhet, rytme og betydning – som gir det ekstra løftet. Komposisjonene har tidvis en nesten hypnotisk kvalitet, og gir filmen en estetisk tyngde som står i stil med de tematiske ambisjonene.

Til tross for sin relativt beskjedne spilletid og nedtonede ytre handling, etterlater Insomnia et varig inntrykk. Det er en film som viser hvordan spenningsfilmens virkemidler kan brukes ikke for å tilby lettvint eskapisme, men for å utforske menneskelig svakhet, skyld og eksistensiell uro. Skjoldbjærg demonstrerer allerede her en visuell og tematisk modenhet som få regissører oppnår i første verk.

I et landskap badet i lys, presterer Insomnia å være mørk – ikke i overfladisk forstand, men i en eksistensiell, nesten klaustrofobisk forstand. Midnattssolens konstante tilstedeværelse blir både en atmosfærisk effekt og et psykologisk fengsel. I kombinasjon med Skarsgårds lavmælte, men dypt forstyrrende rolletolkning, skapes et fascinerende studie i moralsk oppløsning.

Insomnia står som en av de mest markante norske filmene fra 1990-tallet – ikke bare fordi den tør å sikte internasjonalt i uttrykk og ambisjon, men fordi den gjør det med kunstnerisk integritet og en sjelden forståelse for filmmediets muligheter. Det er en film som lar gåtene leve videre i tilskueren etter at rulleteksten er over, og som fortsetter å lyse – på tross av, eller kanskje nettopp på grunn av, sitt mørke.