«The Roommates» (1973) – psykoseksuell proto-slasher kledd i sensuell 70-tallsestetikk

Det er mer enn hint av sexploitation i The Roommates – kultfilmen som blander underkokte slasher-elementer og psykoseksuell atmosfære i et estetiserende sjangerunivers. Her er veien kort mellom sol, dans og bikinier før den sviende heten får et klimaks med knivstikkende drap.

Arthur Marks’ 1973-film smelter altså sammen ingredienser som gjør den til en slags proto-slasher, men lenge er den mer flørtende med horrorsjangeren enn direkte oppsøkende. Isteden bruker Marks tid på å etablere den solfylte innsjøsettingen med fargerike og ikoniske 70-tallskostymer ledsaget av melodiøs, slentrende musikk som trekker oss inn i en verden av frihet, sensuell lek og underliggende fare. Her er tidsånden ivaretatt med mye korte shorts, stramme topper og flagrende skjorter i monitor. Filmen fremstår som et ungdommelig postkort fra 1973 det er lett å like synet av.

I korthet handler det om fem unge kvinner som reiser på sommerferie til en innsjø-resort for å feste og flørte. Men det er en idyll som trues når en ukjent skikkelse begynner å forfølge dem – og ferien tar en mørk vending.

Det er en ertende, lett erotisk tone som ligger som et slør over hele filmen. Det er en fin balanse mellom uskyldig flørt og ubehag, hvor det bygges en slags softcore-spenning hvor lettheten føles å være ladet med noe som lurer i bakkant. Det er mer «tilløp til horror» enn reell horror, hvor den isolerende lokaliseringen til en innsjø forsterker følelsen av filmen som en slags forløper til mer rendyrkede slasherfilmer som særlig Friday the 13th, men der skrekken altså mest antydes med stemningsskapende grep i musikk, kameraføring og dramaturgi. De melodiøse, funk-inspirerte rytmene på musikksporet understøtter også like mye den lette sommerstemningen som den skjulte faren. Elegant og virkningsfullt.

Filmen utforsker lyst og begjær med en miks av sensualitet og antydninger om fare. Det er en skjult uro som legger seg over den lettbeinte tonen, noe som gir en slags dobbelthet av ungdommelig frihet som når som helst kan angripes av en mystisk morder som stadig sniker seg nærmere. Alt spiller på ambivalensen rundt seksualitet, der lyst og sårbarhet møtes i en psykologisk spenning på 70-tallstypisk måte.

Det er selvsagt ikke fritt for at The Roommates byr på stereotypiske kjønnsfremstillinger med typisk sexploitation-objektivisering av unge kvinner. De skildres som gjennomgående naive og sårbare, og verdifulle først og fremst som seksuelle vesener – i det mannlige blikket, som er filmens blikk, før de blir gjenstand for spekulativ, seksualisert vold. Det er i det hele tatt ganske nødvendig å se og vurdere The Roommates i konteksten av tidsånden og subsjangeren den er skapt i.

Alt i alt plasseres The Roommates som en sjangerhistorisk kuriositet i en fengslende tidskapsel. For fans av 70-talls exploitation, psykoseksuell stemning og tidlig slasherfilm, er det mulig å la seg forføre av filmens suggererende atmosfære, slentrende stil og eksplisitte 70-tallssjarm.