«A Tale of Winter» (1992) – Rohmers stille og vakre vintermirakel

Ved første øyekast kan A Tale of Winter (Conte d’Hiver) virke som en enkel film om lengsel, kjærlighet og livets tilfeldigheter. Men det vil være en grov undervurdering av Eric Rohmers umerkelig magiske filmverk som skjuler mange deilige og varmende lag under en ytre hverdagslighet.

I den franske mesterregissørens vidunderlige tematiske filmserie om de fire årstider, Contes des quatre saisons, er denne kanskje den aller mest vidunderlige. Det er i hvert fall filmen der Rohmer aller sterkest demonstrerer evnen til å forene det jordnære med det poetiske. For under sin tilsynelatende beskjedne form – et intimt univers av relasjoner, misforståelser og emosjonelle forskyvninger – rommer filmen subtile utforskninger av håp og tro. Filmen plasserer seg også i et fengslende mellomrom i Rohmers egen filmografi, mellom de konseptuelle moralske fortellingene i Six contes moraux og de mer livsfilosfiske i Comédies et Proverbes, og med en følsomhet som tilhører begge.

Det hele åpner med en fantastisk åpningsmontasje; en lett, flytende og semi-drømmeaktig sekvens med glimt av en sommerromanse som i filmens nåtid har stivnet til et minne som hovedpersonen, Félicie, nekter å gi slipp på. Derfra binder Rohmer montasjen fast til resten av filmen med emosjonell logikk og klarhet mer enn narrativ styring. Det skapes et slags organisk filter i filmens tone som fanger opp følelser av tap, håp og noe som er ufullendt i livet. Og det utspilles ofte utendørs i grå belysning av småkjølige gater og omgivelser, hvor de frosne rammene samtidig tines i møte med hovedpersonens indre varme.

Dialogen høres som klassisk og ren rohmersk musikk i ørene. Det er typisk lange og tankefulle samtaler som slynger seg mellom filosofi, teologi, kjærlighetsidealer og det hverdagslig banale. Og Rohmer er som vanlig en betrakter bak kamera, som fanger opp hvordan karakterene famler, søker og argumenterer – og han gjør det med full kjærlighet til det han selv har skapt. Men han holder på en form for distansert ømhet som gjør at filmen fungerer rørende uten å ty til manipulasjon og sentimentalitet.

Mot slutten beveger filmen seg fra det realistiske og rasjonelle mot det nesten mirakuløse, men den lykkelige slutten er ikke innpakket som en klisjé som åpnes for lettkjøpt belønning. Derimot treffer den organisk midt i hjertet som en oppfyllelse av den etikken filmen har hatt med seg hele veien. At menneskets lengsel, når den bæres med sterk overbevisning, faktisk kan utgjøre en forskjell. Denne slutten kan selvsagt ha et hint av sentimentalitet, men likevel ikke fordi Rohmer aldri har romantisert noe i det som leder oss frem dit. Eric Rohmers lekne, intellektuelle sensibilitet, kombinert med en sakral-lignende tro på relasjonenes mysterier, gjør i det hele tatt A Tale of Winter til et glitrende vintereventyr i all sin fortryllende enkelhet.