«Mongoland» (2001) – et stavangersk (jule)filmmirakel

Hva skjer når en vennegjeng i Stavanger bestemmer seg for å lage film uten penger, men med grenseløs entusiasme? Resultatet ble den store suksessen som var og er Mongoland.

Mongoland er hjertet av den såkalte Stavanger-bølgen i norsk film. Det er historien om regissør Arild Østin Ommundsen som samlet en lokal vennegjeng foran og bak kamera for et felles prosjekt. De fleste medvirkende stilte opp på dugnad etter en idé som angivelig ble unnfanget på en grillfest. Egne penger ble brukt og gammelt kamerautstyr lånt for å sette sammen en smått skranglete og studentfilm-aktig spillefilmproduksjon med sterk lokal forankring.

Mongoland er også en julefilm, men filmen hadde likevel ikke sterk nok backing til å få kinolansering i desember. Først i januar 2001 ble filmen sluppet for kinopublikum – og ble en stor, stor suksess.

Egentlig startet vel den siddisskapte filmbølgen allerede med Detektor knappe året i forveien, hvor filmskaper Pål Jackman etterpå brukte sin nyvinnende status til å heie Ommundsen og hans Mongoland frem til fortjente kinovisninger. I begge tilfeller er det outsider-filmprosjekter gjort på utsiden av den etablerte filmbransjen. Mongoland hadde lite ressurser, men mye pågangsmot. Det er en film laget av slit og kjærlighet.

Hovedingrediensen i oppskriften er en ganske banal kjærlighetshistorie. Om Pia, i 20-årene, som kommer tilbake til Stavanger etter en lengre reise. Det nærmer seg jul og hun leter etter kjæresten hun forlot, Kristoffer. Filmen spiller seg i hovedsak ut som en slags odyssé gjennom oljebyen, som både gjør filmen særpreget som lokal/spesifikk, men stedet tar heller ikke større plass enn at det like mye speiler en slags tilstand til fullstendig universell effekt.

Ommundsens regi er finstemt, og foran kamera er samspillet og energien optimal og naturlig. Karakterene har samme fornavn som skuespillerne, men filmen oppleves aldri som eksklusiv eller intern. Fra den muntre (og realistiske) åpningsscenen med taxisjåføren som ikke viker fra prinsippene, til den mer drømmende avslutningen, kjennetegnes Mongoland særlig av et rent overskudd. Vi følger Pia Tjelta, med sjarm og kameratekke av internasjonalt kaliber, og hennes reise som fører hele filmen over i en serie av digresjoner som samlet blir en essensiell del av filmens forfriskende særegenhet. Her møter vi også en rekke skikkelser som siden er blitt kjente ikke bare i Stavangers yrende filmmiljø, men også det nasjonale – deriblant avdøde Vegar Hoel, Silje Salomonsen, Kyrre Haugen Sydness og ikke minst Kristoffer Joner.

Selve filmen er aller sterkest i første halvdel, uten at det på noe tidspunkt blir svakt. Men litt må det være lov å bemerke at materialet tidvis kan fremstå som en utbrodert og avansert kortfilm strukket ut i kantene. Formpregene kompenserer også for det som eventuelt er underutviklet – med vellykket blanding av farger mot svart-hvitt, hvor originaliteten ligger i at det er nåtidshistorien som mangler fargene. Men hele tiden er filmen fulladet med genuin sjarm, og innimellom med morsomme og minneverdige sitater.

Mongoland føltes umiddelbart som et friskt pust i 2001, og heldigvis har ikke friskheten visnet med årene. Det er ikke perfekt, slik en lavbudsjettsskapt debutfilm fra Norge aldri vil kunne være, men filmens form og tilblivelse forsterker både dens budskap – om å tro på mirakler – og sjarmerende blikk. Mongoland kanaliserer optimisme og positivitet som en uløselig del av filmens lekne stemning, samtidig som det ikke er spor av pretensiøsitet. Ommundsen sikter ikke dypt, men derimot åpent og bredt mot et publikum som vil bli forført av noe som føles rent, enkelt og ekte. Det er akkurat den type smilende virkelighetsflukt som Mongoland fortsatt innfrir på.