«The Lure» (2015) – havfruer, kropp og begjær i polsk neon

En polsk havfrue-musikal med appetitt på både kjøtt og kjærlighet. The Lure (2015) blander sosialrealisme, synthpop og body horror i en grotesk, feministisk feberdrøm.

The Lure fra 2015 faller ned i en sterkt krydret sjangerhybrid-gryte som en polsk musikal om menneskespisende tenåringshavfruer. Filmen fråtser både i det smakfulle og smakløse, og i alle motstridelsene – polsk sosialrealisme som kolliderer med en overmettet musikkvideoverden av glitter, lys og blodig mytologi – oppstår filmens særegne drivkraft. The Lure er et stykke musikalsk, feministisk, eventyrorientert body horror-verk som oser av mytisk, barokk visuell energi.

Settingen er et Warszawa fra 1980-årene med to yngre havfruesøstre som får jobb ved en lokal nattklubb. Filmen følger deres fysiske og psykologiske reise inn i et skrekkmiljø og menneskemøter preget av dyrisk sult. Det er en grotesk-modernisert versjon av H.C. Andersens Den lille havfrue som fortelles i et filmatisk filter som strekker seg mot det drømmeaktige, musikalske og mytologiske. Bak filteret fanger altså The Lure en filmfortelling som omfavner en kjærlighetshistorie som blir til kroppsskrekk – til toner og estetikk som smaker av en øst-europeisk, trashy synthpop-musikal. Her er det med andre ord mye å sette tennene i.

I et heftig mellomrom av realisme og fantasy, er The Lure vill og lekende med blikket rettet mot to unge kvinner med attitude – og haler. Det er også en sjangerfilm som plasserer seg i en trend fra tiåret om kvinnelig kannibalisme som body horror. Denne kom ut året for Julia Ducournaus sensasjonelt sterke Raw, og Agnieszka Smoczynska iscenesetter mye av samme type fysisk sult og seksuell lyst med feministisk kraft. I fokus er unge, sterke kvinner som omfavner sine styrker og særtrekk. Det er ikke snakk om begjær som skal kontrolleres, men en appetitt som isteden nytes. Ja, det er en tørst og sultenhet som uttrykkes rent kannibalistisk; de er havfruer som synger og danser, men også biter og spiser av menneskekropper. Alt foregår på deres premisser, hvor kvinnelig lyst blir til noe truende fordi det ikke lar seg temme. Fordi det ikke er feil. Det er det riktige.

The Lure er også en musikal, men ikke i tradisjonell forstand som «glad underholdning». Musikaliteten er ufiltrert, rå og osende av samme kvinnelige energi. Når havfruene synger, eksploderer det formelig av seksuell og fysisk vitalitet. Sangnumrene gjøres som ritualer for frigjøring. Det er også en absurditet i musikaliteten, hvor filmen udiskutabelt flyter over til ren arthouse – eller i hvert fall et landskap der visuell sjangerfilm møter det eksperimentelle.

Det er underveis mulig å få assosiasjoner til både filmskapere som Jean Rollin og Andrzej Zulawski. Smoczynska deler i hvert fall sistnevnes dragning mot ekstatiske uttrykk med kropper, følelser og begjær som får flyte i hverandre i et uttrykk dominert av overdreven stil og emosjonell realisme. Men The Lure har et tydeligere mytologisk og feministisk rammeverk, der kvinnenes subjektive historier kommer frem uten at de reduseres til uforståelige mysterium. Samtidig er de to søsterne i The Lure, Silver og Golden, som arketyper hentet fra en Jean Rollin-film. Og det er også andre spor av rollinsk estetikk her; i en sanselig drømmelogikk, en poetisk atmosfære og i en form for romantisk vold. I likhet med Rollin så gjør Smoczynska volden til et vakkert skue mer enn som sjokkeffekt. Når havfruene i The Lure begår drap, skjer det i en hypnotisk rytme og estetisert brutalitet som påminner om de pop- og kunstfilmdrevne outsider-filmene fra Rollin. Man kan kanskje beskrive The Lure som et møte mellom Zulawski og Rollin på en polsk nattklubb – der førstnevntes eksistensielle hysteri møter sistnevnes drømmende erotisme, men alt innpakket i et alternativ, feministisk og musikkdrevet univers som full og helt tilhører Agnieszka Smoczynska?

The Lure besitter altså også den lignende, kvinnefokuserte coming-of-age-fortellingen om kropp, sult og seksualitet som i tidligere nevnte Raw. Men når The Lure ikke har samme mesterverksnivå, handler det om at filmen – trass sine styrker – også mangler litt på kunstnerisk presisjon, narrativ fremdrift og ren underholdningsverdi. Smoczynska vil og får til mye, men The Lure er ikke spesielt stramt fortalt – verken psykologisk, tematisk eller visuelt. Filmen oppleves som mer løs, episodisk og tonalt ujevn. Hoppene mellom å være musikal, en grotesk komedie og østeuropeisk sosialrealisme gjør det mulig å falle ut av fokus. I de flytende og mer assosiative inntrykkene, taper fortelling både noe av sin poetiske kraft og dramatisk tyngde.

Men det er samtidig i overfloden, i appetitten og i det ustyrlige at The Lure virkelig lever. Det er en film som synger om kvinnekroppen – ikke som offer, men som urkraft. Og det er ikke et mesterverk, men et forfriskende sjangertilskudd som tør å vise skarpe tenner!