«State of Siege» (1972) – brennende politisk spenningsfilm

En brennende, formmessig presis politisk thriller om statlig vold, amerikansk innflytelse og revolusjonær motstand – og prisen alle betaler. Costa-Gavras’ State of Siege (État de siège) skaper engasjement og uro, særlig fordi den fortsatt virker ubehagelig aktuell.

Vi befinner oss i Uruguay tidlig på 1970-tallet. Landet er i teorien et liberalt demokrati, men forvitrer i praksis gradvis under et press av økonomisk krise, voksende sosial uro og en stat som stadig får mer autoritære trekk. Det høres kanskje ikke helt ukjent ut?

I det ovennevnte klimaet vokser Tupamaros-geriljaen fram som en urban, (venstre)radikal bevegelse som tyr til kidnappinger, propagandaaksjoner og spektakulære affærer for å blottlegge de dysfunksjonelle maktstrukturene i landet.

I State of Siege tas det utgangspunkt i en konkret sak med Tupamaros’ kidnapping og senere drap på en amerikansk politirådgiver Dan Mitrione, som i filmen transformeres til den lett tilslørte figuren Philip Michael Santore. Den konkrete hendelsen gjøres til et prisme for å vise hvordan statlig tortur, amerikansk «sikkerhetsrådgivning» og geriljavold bindes sammen i en ond sirkel. Det politiske bakteppet – med USA som partner og katalysator for undertrykkelse i Latin-Amerika – ligger som et konstant, tungt nærvær i filmen, samtidig som regissør Costa-Gavras hele tiden er opptatt av å holde fokus på Uruguay som et konkret, lokalt rom der demokratiske institusjoner sakte tømmes for innhold.

State of Siege kommer på et tidspunkt der den greskfødte Costa-Gavras allerede var etablert som sentral politisk filmskaper, etter gjennombruddet med det politiske thriller-mesterverket Z (1969) – en film som kombinerte rasende indignasjon med en nærmest lekende beherskelse av thrillerens dramaturgi. Zs formidable suksess ga Costa-Gavras både kunstnerisk kapital og selvtillit til å flytte blikket fra Europa til Latin-Amerika, og til å bruke mange av de samme spenningsverktøyene på en helt ny geopolitisk kontekst.

Samtidig er filmskaperens egen, venstreorienterte sympati en uløselig del av totalbildet, men uten at det på noen måte reduserer filmen til ren aktivisme. Snarere gir overbevisningen drivstoff til en film som er flammende og poengtert, men også mer ambivalent enn de tydelige moralske linjene kan antyde. Sympatien ligger åpenbart nær Tupamaros, men Costa-Gavras er for interessert i politikkens tragedier til å gjøre dem til rene helter; revolusjonær vold skildres både som forståelig og som dypt problematisk, og det ligger en sorg over hvor uunngåelig sammenstøtet mellom stat og gerilja virker.

På mange måter er State of Siege også et bilde på en type politisk sjangerfilm som i dag oftere glitrer i sitt fravær. Costa-Gavras tilhører en generasjon filmskapere på 60- og 70-tallet som bar et sterkt politisk temperament direkte inn i thrilleren, konspirasjonsfilmen og rettsdramaet; indignasjonen var ikke noe som lå i bakgrunnen som «tema», men det var selve motoren i dramaturgien. I likhet med regissører som Gillo Pontecorvo, Francesco Rosi, Elio Petri og de mer systemkritiske amerikanske kollegene på 70-tallet, bruker han sjangerens verktøy – paranoia, etterforskning, tidspress – til å angripe konkrete maktstrukturer. Sett fra vår tid, preget av helt andre og oftere overfladiske tendenser innenfor mainstream-film, fremstår spesielt State of Siege som en sterk påminnelse om en epoke der filmer for et bredt publikum uten skrupler lot seg bære av eksplisitt systemkritikk. Nåtidens politiske klima burde absolutt legge til rette for flere kontemporære sjangerfilmer med politisk temperament eller engasjement.

Costa-Gavras’ lidenskapsfulle energi for prosjektet smitter også direkte over på det filmatiske arbeidet. Allerede i åpningen slår State of Siege fra seg med inspirerte filmatiske valg gjennom bruk av kamera, rytme og rom. Det er et dokumentarisk preg, men også ekstremt bevisste iscenesettelser, som lange tracking shots hvor kamera følger militær og politi gjennom byen og tegner et kart over maktenes bevegelser med hvordan staten bokstavelig talt marsjerer gjennom hverdagsrommene for å gjøre dem til kontrollsoner. Det er en form for koreografert realisme, noe som tilfører både nerve og tyngde.

Et av Costa-Gavras’ modigste og mest interessante valg er å åpne filmen med funnet av Santores lik i en bil – og dermed avliver han samtidig den mest åpenbare kilden til suspense allerede fra starten. Costa-Gavras er ikke interessert i å gjøre det til en konvensjonell kidnappingsthriller ved å la spenningen drives av publikums håp om redning. Isteden inviteres vi her til å fokusere på hvordan og hvorfor. På den måten tvinges publikum inn i en mer analytisk, men ikke mindre emosjonell, posisjon. Vi vet at utfallet er tragisk, og scenene utspilles som en serie nødvendige steg mot et på forhånd låst endepunkt. Samtidig forsterker dette også den moralske friksjonen mot slutten, som er at medlemmer av Tupamaros stemmer over om Santore skal henrettes eller ikke. Avstemningen, gjennomført som en nøktern, nesten administrativ prosedyre, legger seg også langs det ubehagelige stedet mellom demokratisk rituale og legitimering av drap. Men går Costa-Gavras her for langt i å legitimere henrettelsen ved å vise den demokratiske prosedyren snarere enn selve handlingen? Når det uansett ikke oppleves som problematisk handler det om Costa-Gavras’ presisjonssterke filmatiske presentasjon av opptakten.

Det er Yves Montand som bekler rollen som Santore – en amerikansk rådgiver spilt av en europeisk stjerne, noe som i seg selv understreker figurens konstruerte karakter. Han er ikke en psykologisk dybdefigur i tradisjonell forstand, men et ansikt for en praksis av profesjonalitet og høflighet. Han er en urovekkende, glatt teknokrat som representerer en «rasjonell» administrasjon av vold – og Montand spiller ham uten demonisering, men med en viss varme. Rundt ham blander Costa-Gavras det semi-dokumentariske – møterom, kontorer, gateplan – med mer klassisk suspense. For State of Siege er også ladet med sin andel flukter, skjulesteder, politiaksjoner og tidsfrister som samlet skaper nerve og driv. Dermed demonstrerer også Costa-Gavras at han samtidig behersker thrillersjangerens mekanikk fullt ut, noe han også senere skulle utnytte seg av i Hollywood-produksjoner. Her settes imidlertid spenningen konsekvent inn i hva som skal tydeliggjøre strukturer og konsekvenser, ikke bare for å gi ren adrenalin.

Til sammen gjør det State of Siege til noe klart mer betydningsfullt enn «filmen som kom etter Z«. Costa-Gavras’ 1972-produksjon står fjellstøtt på egne bein som en intens og formbevisst skildring av et demokrati på vei inn i varig unntakstilstand. Filmen blander en klar politisk vinkel med åpenhet for ambivalens, hvor både statens og geriljaens handlinger framstår som rasjonelle innenfor sin logikk, men like fullt destruktive. Samtidig besitter filmen en formell vitalitet – i kameraarbeid, rytme og rombruk – som gjør at den aldri føles som et pliktløp av en politisk fundert film. Derimot treffer den hardt som en levende, pustende thriller.

Selv med Z i bakspeilet, blir det aldri en nedtur, men snarere en naturlig og modig videreføring av samme type prosjekt hvor fundamentet igjen hviler på genuint politisk engasjement, kunstnerisk stramhet og formidlingsevne som står i stil med et innhold som fortsatt virker brennende relevant.

Andre toppverk: