«Go, Go, Second Time Virgin» (1969) – Ungdom, vold og tomhet på et hustak

Skutt på lavt budsjett og med nesten ingen kulisser, er Go Go Second-Time Virgin å anse blant de mest kompromissløse filmene fra den japanske 60-tallsundergrounden. Koji Wakamatsu forvandler vold og stillhet til en poetisk studie i isolasjon, traume og tapt uskyld.

Go Go Second-Time Virgin (1969) er skutt i grovkornet svart-hvitt og pakket inn i et utpreget lavbudsjettspreg med en varighet på bare 65 minutter. Filmen er regissert av Koji Wakamatsu som allerede var en etablert aktør innen den japanske pinku eiga-bølgen – en sjanger kjent for å kombinere seksualisert innhold med sosiale eller politiske undertoner.

Det handler om den 17 år gamle jenta Yoko som i åpningen blir gjengvoldtatt på et hustak i et japansk bystrøk. På det samme taket møter hun like etterpå Tsutomu, en nokså apatisk jevnaldrende gutt som har vært vitne til overgrepet. Herfra følger filmen samtaler og interaksjoner de har over det neste døgnet, i en filmfortelling som blander stillestående observasjoner med brutale utbrudd av vold. Dette er altså plattformen for det som må kunne anses som en alternativ hevnfilm, der Wakamatsu langt på vei nekter å gi publikum den emosjonelle tilfredsstillelsen som vanligvis forbindes med subsjangeren.

Visuelt gjennomsyres filmen av lange, statiske tagninger og en ofte forstyrrende ro. Den urbane ødemarken på takene av Tokyo kan trolig ses som en metafor for menneskelige tilstander av isolasjon og fremmedgjøring. Foto er i svart-hvitt, men i enkelte korte øyeblikk skiftes det til farger for å minne oss på filmens dobbelhet av poetisk distanse og brutal realisme.

På et tematisk plan beveger filmen seg i et farlig landskap av seksuell vold, ungdommelig desperasjon og eksistensiell tomhet som grenser til nihilisme. Yoko uttrykker tidlig en slags dødsdrift gjennom en ønsket apati i møte med en verden som ikke gir henne noen plass. Tsutomu bærer på sin side en egen traumatisk historie, og sammen utforsker de muligheten – og umuligheten – av å skape menneskelig kontakt på ruinene av vold. I en av filmens mer kryptiske replikker refererer Yoko til seg selv ved å parafrasere filmens tittel, og følger det opp med en slags rytmisk, nesten barnlig remse: «Velg den lyse veien, selv om det blir en omvei». Det virker som en blanding av uskyld og en ironisk kommentar til ideen om å vende tilbake til et slags mentalt jomfruelig utgangspunkt etter å ha blitt utsatt for overgrep.

Yoko serverer også uttalelser som refererer mer eller mindre direkte til Ingmar Bergmans The Virgin Spring (1960), en film der voldtekt og hevn jo også stod sentralt. Men der Bergman lar en ny kilde oppstå som tegn på mulig forsoning, gir Wakamatsu oss en ørken. Det er vanskelig å ikke lese det som en kommentar, tilsiktet eller ei, til den europeiske kunstfilmens moral, sett gjennom et desillusjonert japansk blikk.

Filmens særegenheter og kvaliteter er uansett mange. Den kompromissløse fortellerstilen, den effektive bruken av byens arkitektur som psykologisk landskap, og den overraskende vakre musikken som står i kontrast til det grusomme innholdet. Samtidig må det også sies at dette er et stykke utenfor og forbi allfarvei. Den grafiske volden og de lavmælte, noen ganger stiliserte replikkene, kan begge deler være vriene å svelge for en del.

Go Go Second-Time Virgin balanserer kontinuerlig på grensen mellom kunst og provokasjon. Men det er unektelig et blikk her mot vold, isolasjon og retningsløs ungdom som står forbausende sterkt i sin illevarslende råskap og ærlighet.

Mer nattfilm: