«Elvira Madigan» (1967) – sommerminne i lys og gress

Vakre filmer beskrives bedre med bilder enn ord. Hvis jeg skal anbefale Elvira Madigan, noe jeg mer enn gjerne gjør, vil jeg derfor i all hovedsak henvise deg til bildene rundt teksten.

Noen ord skal jeg imidlertid også skrive. Elvira Madigan tilhører Bo Widerbergs oeuvre, og ble raskt svenskens mest bejublede film og kommersielle suksess internasjonalt. Ikke minst vant hovedrolleinnehaver Pia Degermark prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes.

Filmen utspiller seg i 1889 og følger den danske sirkusartisten Hedvig Jensen og den svenske løytnanten Sixten Sparre etter at de har forlatt hvert sitt liv for å flykte sammen. Hedvig vil legge bak seg den flyktige tilværelsen som hovedattraksjon i et omreisende sirkus, inkludert artistnavnet som filmens tittel peker mot, mens Sixten vil forlate både militæret og familien for et nytt liv med Hedvig. Filmen følger relasjonen deres som pleies i forsøksvis skjul fra omgivelsene, hvor avstanden mellom forelskelsens idyll og virkelighetens harde realiteter gradvis blir mindre.

Fordi utfallet av historien allerede var kjent for samtidens publikum, arbeider Widerberg ikke med tradisjonell spenning her, men kanaliserer en langsom følelse av uunngåelighet når idyllen bærer på en tragedie.

Widerberg castet den unge og vakre Degermark etter å ha sett henne opptre i et tv-innslag sammen med daværende kronprins Carl Gustaf. Siden stod andre livsutfordringer i veien for en filmkarriere som aldri fikk skyte fart – men hva gjør det når vi har Elvira Madigan?

Filmen har et blikk som er forståelig oppslukt av tittelkarakterens ansikt. Fotograf Jörgen Persson virker affektivt orientert mot Degermark, og han serverer påfallende mange nærbilder av henne sammenlignet med Tommy Berggren i rollen som Sixten. Det er hun som er filmens hovedattraksjon, og kameraets forelskelse i henne som motiv er også avgjørende for hva som er filmens blendende styrker. Hun er i realiteten lyset som faller mellom blader og trær – i sommerluften – der hun blir ett med naturen som del av dens visuelle, vakre struktur. Om man skal tillate seg å være litt svulstig, er hun i seg selv filmens atmosfære.

Samtidig vipper ikke filmen over i klassisk estetisering av kvinnelig skjønnhet. Widerberg er heller ikke opptatt av å studere kroppen hennes, men virker mer fokusert på de sanselige kvalitetene. Hun fanges snarere lyrisk av kameraet som en representasjon av ungdom, kjærlighet og uskyld. Eller rett og slett bare sommeren i seg selv.

Degermark var ikke profesjonell skuespiller da hun ble castet, og det er mulig å se antydninger til noe litt utrent særlig i dialogen. Men igjen er det en enigmatisk tilstedeværelse som glatter over skjevhetene. Derfor måles hun best på den billedlige tiltrekningen, særlig fordi filmen gjør hennes billedlige nærvær til hovedattraksjonen. Og det hører med til historien at Degermark vant prisen for beste kvinnelige skuespiller i Cannes.

Filmens blendende foto er altså dens varige styrke, hvor dens naturlige lys og pastorale landskap i retrospekt kan ses som nesten frempek mot senere arbeider fra Terrence Malick, ikke minst Days of Heaven. Det finnes også klare berøringspunkter med Barry Lyndon i Widerbergs film, samtidig som svenskens billedspråk er mindre opptatt av historiske tablåer og desto mer opptatt av et sanselig nærvær. Komposisjonene har en sterk impresjonistisk kvalitet, med sollys filtrert gjennom løvverk, lyse sommerstoffer og kroppens plassering i gress og skog.

Mozarts klaverkonsert nr. 21 fungerer dessuten som en slags alternativ fortellerstemme gjennom filmen, og bidrar til følelsen av at vi ikke ser hendelser i nåtid, men allerede er inne i et minne.

Alle disse kvalitetene har noe klassisk og tidløst ved seg som gjør at Elvira Madigan fortsatt virker sterkt. Widerberg jobber ikke for å dramatisere historien mellom Hedvig og Sixten, men han løfter den opp som et disig sommerminne fanget i naturens lys, i gress og hudtoner. Det gir en film av idyll og kjærlighet, der den uunngåelige tragedien aldri bryter stemningen, men langsomt vokser frem av den.