Det finnes filmer som føles som en tidskapsel, og det finnes de som tilsynelatende trosser tidens gang fullstendig. Crazed Fruit (1956) tilhører sistnevnte kategori. Det er en film som fremdeles er usedvanlig frisk, energisk og ubehagelig moderne. Ikke bare i formspråk, men også i en mørk skildring av hvordan maskulin usikkerhet kan mutere til destruktivitet, en tematikk som til de grader også hjemsøker vår tid.
"Property Is No Longer a Theft er kanskje ikke Petris mest raffinerte film, men det er utvilsomt av hans mest søkende og modige."
I et Los Angeles uten håp lar Christina Hornisher oss stirre inn i avgrunnen. Hollywood 90028 er både et mareritt og et kunstverk.
Lite visste jeg som ung at The Running Man ikke bare var et adrenalinkick av en underholdende sjangerfilm med actionfilmikonet Arnold Schwarzenegger i front, men at den også var en satirisk fremtidsvarsel som viste seg å være ganske så presis.
The Swimmer er en forunderlig skildring av en mann som bestemmer seg for å svømme hjem gjennom naboenes bassenger. Som filmfortelling er det utpreget visuelt og dypt symbolsk, drømmeaktig og ikke minst urovekkende - om tid, tap og selvbedrag.
Jean Eustache skildrer fragmenter av en oppvekst som bevisst uforløst, langsomt og episodisk – i blikk mot det å passe inn, om kropp og ungt begjær. På den ene siden er filmen tidløs, på den andre tydelig datert. Uansett er det et vakkert og vemodig barndomsportrett som fortjener mer oppmerksomhet.
Norsk skrekkfilm kan beviselig være både kunstnerisk ambisiøs og genuint forstyrrende. I Demring kombinerer regissør og manusforfatter Patrik Syversen nerve, nærvær og rå menneskelighet i et verk som både hjemsøker, beveger og utfordrer.
En ung kvinne jakter drømmen om berømmelse i 60-tallets Roma, men virkeligheten viser seg å være mer brutal. Antonio Pietrangelis glemte mesterverk I Knew Her Well (Io la conoscevo bene) er et sårt, vakkert og brutalt portrett av et menneske vi aldri virkelig får kjenne.
Clint Eastwoods andre spillefilm, fra registolen, beveger seg i det stillere landskapet mellom romantikk og menneskelig sårbarhet. Filmen inviterer publikum til å følge en uventet menneskelig relasjon, uten at det tys til store dramatiske utskeielser. Ro og ærlighet bidrar likevel til halvannen medrivende time.
Yasuharu Hasebes Massacre Gun er en raffinert og stemningsfull yakuza-gangsterfilm som kombinerer amerikansk noir-estetikk med en særegen japansk atmosfære.
speilet.net 