"No One Will Save You" er muligens ikke veldig spennende, men den er veldig stille. Og stillheten gjør den likevel litt spennende. Kan ses (men knapt høres) på Disney+.
«No One Will Save You» (2023)
«Oculus» (2013)
Mike Flanagans filmgjennombrudd var med nifs speil-skrekk i "Oculus" tilbake i 2013.
«Kuroneko» (1968)
I likhet med «Onibaba» er kvalitetene i «Kuroneko» aller sterkest i hvordan det skapes urolige stemningsbilder omkring den enkle - og grufulle - historiefortellingen
«Døden i Venedig» (1971)
Viscontis film er langsom, men presis - og ikke minst: usigelig vakker
Oslo, 31. august
Følelsen av utilstrekkelighet er sjeldent blitt mer tilstrekkelig presentert på film enn i Joachim Triers "Oslo, 31. august".
Gjensynet: «The Truman Show» (1998)
Er det "The Truman Show" gjennom sin skildring og satire over en tv-virkelighet på 90-tallet fortsatt relevant, og er det en god film i dag? Svar: Ja, og ja.
«The Dead Zone» (1983)
The Dead Zone» markerer et brudd fra en type konfronterende undergrunnsskrekk bedrevet på lavt budsjett til noe som i det minste minner om en film ytterst i mainstream/Hollywood-landskapet.
La Piscine (1969)
Åpningsscenen i «La Piscine» forteller ikke rett ut om farene som skal komme. Men den varme avbildningen av de to hovedpersonene ved svømmebassenget innehar likevel en surrealistisk kvalitet egnet til å antyde noe dysfunksjonelt eller farefullt i emning.
Eyes Without a Face (Les yeux sans visage, 1960)
Georges Franjus poetiske realisme blandet med kroppslig skrekk vekket avsky da den kom side om side med "Psycho" og "Peeping Tom" i 1960. Nå må den betraktes som en essensiell fransk filmklassiker.
Under radaren: «Plein soleil» (1960)
René Cléments regihånd er stødig der han styrer kamera etter Alain Delon som virker magnetisk mot linsen - vakker, gåtefull og ikke minst talentfull.
speilet.net 