Åpningsscenen i «La Piscine» forteller ikke rett ut om farene som skal komme. Men den varme avbildningen av de to hovedpersonene ved svømmebassenget innehar likevel en surrealistisk kvalitet egnet til å antyde noe dysfunksjonelt eller farefullt i emning.
Georges Franjus poetiske realisme blandet med kroppslig skrekk vekket avsky da den kom side om side med "Psycho" og "Peeping Tom" i 1960. Nå må den betraktes som en essensiell fransk filmklassiker.
René Cléments regihånd er stødig der han styrer kamera etter Alain Delon som virker magnetisk mot linsen - vakker, gåtefull og ikke minst talentfull.
Jeg husket "Children of Men" som dyster, men ble ved gjensyn nesten overveldet av graden av dysterhet.
Både i form og innhold virker "La visita" forfriskende moderne, nydelig fotografert og stilren.
En velskapt giallo-lignende film som er over gjennomsnittlig god, men under gjennomsnittlig innholdsrik på den ovennevnte sub-sjangerens signatur-elementer som er stilfulle iscenesettelser av blodige eller makabre drap i kombinasjon med spekulativ nakenhet.
Visuelt er "Yield to the Night" kneblet til den britiske kjøkkenbenkrealismens enkelhet; de fargeløse bildene tegnes for oss med uparfymerte fremstillinger, tydelig bundet til jorden av ektefølte personer i flerlags karakterskjebner som er fanget av tyngende sosiale rammer.
"Free Willy" henter mye av næringen fra klisjeer og kjente formler, men er velgjort i hva den er...
I filmhistoriens første utgave av Cannes-festivalen i 1946 ble hovedprisen (som den gang var Grand Prix før opprettelsen av Palme d'Or) delt mellom ti filmer, deriblant "Hets".
"David and Lisa" er en tidlig, men respektfull film om mentale lidelser, som kun virker stedvis datert gjennom tendenser til oppstyltet dialog og overdrevet skuespill.
speilet.net 