Age of Consent er Michael Powells siste spillefilm – laget i eksil, i tropevarme og med blikket vendt innover. Resultatet er en behersket skildring av kunst og begjær, mer preget av ettertanke enn provokasjon.
Atom Egoyan legger igjen tydelige spor av kommende særegenheter i det eksperimentelle, men samtidig klart representative debutverket Next of Kin fra 1984.
Krimdramaer kan være ensbetydende med halvannen avslappende time i sofaen med ukomplisert underholdning på skjermen. Men det kan også være noe langt mer krevende, og langt rikere, som The Inugami Family.
"Noen ganger kan filmer fascinere mer for hva de nesten er enn hva de ender opp med å være. Luigi Comencini kjører The Sunday Woman (1975) inn i det sporet. Det er en sofistikert og lavmælt blanding av krim, komedie og samfunnssatire, men underveis faller den litt for ofte inn og ut av egen rytme. "
Gods of the Plague (1970) av Rainer Werner Fassbinders tilhører de tidligste og mest gåtefulle kapitlene i den tyske mesterregissørens filmografi. Det er vakkert, men emosjonelt avslepet i et svart-hvitt univers av røyk, skygger og stillstand.
"En energisk og kompromissløs film fra den japanske nybølgen som både pulserer av liv og lukter av forråtnelse. Wolves, Pigs and Men vil virke like mye på kropp som på intellekt."
"I Alan Rudolphs debutfilm Welcome to L.A. fra 1976 glir de mange figurene gjennom luksuriøse rom og tåkete Los Angeles-gater akkompagnert av melankolsk musikk som både binder dem sammen og understreker ensomhet. Filmen balanserer på den tynne linjen mellom pretensjon og poetisk observasjon, og inviterer seeren til å betrakte mennesker som lever i egne selvkomponerte fasader."
"En mørk og musikalsk vandring gjennom Yokohamas bakgater… Yokohama BJ Blues (1981) forener klassiske noir-trekk med særegen japansk 80-tallsestetikk. Det fører til et kriminaldrama der atmosfæren får førsteprioritet, og hvor handlingen bukter seg fremover i et tempo som føles formet av den sjelfulle bluesen som driver filmen."
I vidunderlige The Friends (1994) vender Shinji Somai blikket mot barndommen med ømhet, men uten å bli nostalgisk og sentimental. I langsomt, kontemplativt tempo og visuell sensibilitet skaper han en fortelling i hverdagsskildringer som fanger det mytiske, mens døden har en stille tilstedeværelse i bakgrunn. Og alt filtreres gjennom poetisk realisme og visuell tilbakeholdenhet, der The Friends altså utforsker barndommens oppløsning med lavmælt følsomhet.
Hva gjør en ugle? Den kan i hvert fall observere på lang avstand. Men er den i stand til å agere på hva den ser, og korrigere det som er feil?
