Streetwise er et av de mest brutalt ærlige portrettene av ungdom på skråplanet. Med et intimt og ufiltrert blikk på unge liv i ytterkanten av Seattle, er den fortsatt hjemsøkende i visningen av en virkelighet som både er tidsspesifikk og urovekkende tidløs.
Med Deep End skapte Jerzy Skolimowski et rått og sanselig portrett av tenåringsbegjær i et nedslitt London – ubehagelig ærlig og visuelt egenartet.
Kjærlighet er kaldere enn død i Rainer Werner Fassbinders spillefilmdebut. Men ingenting er kaldere enn tyskerens iscenesettelser i denne tidlige stiløvelsen fra en som skulle vokse til å bli en av de aller største i europeisk film.
Kōsaku Yamashitas Big Time Gambling Boss (1968) kombinerer hardkokt fatalisme med karakterdybde og en nesten Shakespeare-aktig intensitet.
"Property Is No Longer a Theft er kanskje ikke Petris mest raffinerte film, men det er utvilsomt av hans mest søkende og modige."
Jean Eustache skildrer fragmenter av en oppvekst som bevisst uforløst, langsomt og episodisk – i blikk mot det å passe inn, om kropp og ungt begjær. På den ene siden er filmen tidløs, på den andre tydelig datert. Uansett er det et vakkert og vemodig barndomsportrett som fortjener mer oppmerksomhet.
Clint Eastwoods andre spillefilm, fra registolen, beveger seg i det stillere landskapet mellom romantikk og menneskelig sårbarhet. Filmen inviterer publikum til å følge en uventet menneskelig relasjon, uten at det tys til store dramatiske utskeielser. Ro og ærlighet bidrar likevel til halvannen medrivende time.
Yasuharu Hasebes Massacre Gun er en raffinert og stemningsfull yakuza-gangsterfilm som kombinerer amerikansk noir-estetikk med en særegen japansk atmosfære.
Bay of Angels (La Baie des Anges) av Jacques Demy er elegant og lavmælt i en utforskning av kjærlighet, skjebne og avhengighet. Alt gjennom et visuelt dempet, men tematisk ladet portrett av gamblingens verden. Med Jeanne Moreau som den gåtefulle Jackie og Claude Mann som den naive Jean, tegnes en eksistensiell reise fra rutine til risiko, og fra kontroll til overgivelse.
"I Shinji Sōmais Moving ser vi et barn møte verden idet den faller fra hverandre – i stillhet, i lys, i regn. Resultatet er en film like stilferdig som den er emosjonelt voldsom."
