Away We Go (2009)

Sam Mendes er den type filmskaper jeg lett kan se for meg aldri kommer til å lage en dårlig film. Det er en linje av gjennomført perfeksjon gjennom alle hans tidlige filmer, selv Jarhead som i seg selv ikke er et mesterverk på nivå med American Beauty, Road to Perdition og Revolutionary Road. Filmatiske kunstverk med henrivende foto og følsomhet i bildene, og på sitt beste også filmer som kommuniserer noe særegent til sitt publikum. Sist gjennom 50-tallets klaustrofobiske forstadsidyll i Revolutionary Road, med hjelp av Roger Deakins‘ foto og fjorårets beste skuespillerprestasjoner. I min bok også fjorårets beste amerikanske film.

Det er unødvendig å si: forventningene mine til Sam Mendes’ neste film ville være skyhøye, uavhengig av sjanger og prosjektets størrelse. Det var likevel overraskende å se Mendes gi seg i kast med en «indie-komedie» som Away We Go tidlig skulle gi seg til kjenne som. Jeg fikk dermed god tid til å justere forventningsbarometeret før jeg så filmen i Karlovy Vary i sommer. Likevel står dette igjen som filmfestivalens klareste skuffelse. Ikke fordi filmen er direkte dårlig (på sitt beste er den ganske vittig) – men fordi det føles så unødvendig at det er Sam Mendes som bruker av sin tid på å gi oss noe så uoriginalt som dette beklageligvis er.

Vi følger et par i trettiårene som venter barn og finner ut at det er en god idé å reise rundt i USA, bare for utelukkende å treffe på skrudde mennesker som til slutt får dem til å lære noe om seg selv i livet de ønsker å leve. Filmen er tidsriktig innpakket og kommer med en uendelig serie av fiffige observasjoner og replikker som skriker indiefilm – mens roadmoviestrukturen bare forsterker manusets begrensninger. Den første halvtimen er fornøyelig og småmorsom, men etter hvert som utviklingen står stille, og det bare blir mer av det samme, blir jeg gradvis trøtt av å følge de to karakterenes rundreise. Og selv om det forsåvidt er befriende å se relativt nye ansikter i hovedrollene, John Krasinski og Maya Rudolph, klarer de ikke å tilføre filmen nevneverdig. Det er birollene som er best, kanskje fordi filmen også gjør seg best i små doser. I siste akt forsøker Mendes å dra komedien over i en slags tilstand av melankoli, noe som fungerer heller dårlig. Det blir bare veldig banalt.

Dette er filmen for deg som syntes Garden State er helt topp.