Til bildene av en løpende og skrikende ung kvinne dekket av blod, er stemningen satt for Pascal Laugiers sjokkhorror Martyrs; en kompromissløs filmatisk øvelse i grafisk vold og tortur.
Historien trekker tidsuret tilbake til 1970-årenes Frankrike. Den unge kvinnen, Lucie (Mylène Jampanoï), rømmer i panikk fra en etterlatt lagerbygning hvor hun hevder å ha blitt torturert til det umenneskelige av to personer politiet aldri finner. Lucie legges inn til psykiatrisk behandling, der hun treffer jevngamle Anna (Morjana Alaoui), hvorpå de to innleder et uadskillelig forhold.
Femten år etter den grufulle hendelsen, kommer Lucie over et avisutklipp og mener hun kjenner igjen et bilde av de to personene som torturerte henne. Hun finner adressen deres, og oppsøker det som nå er en alminnelig fransk middelklassefamilie med to barn, og omgjør i affekt huset til et massivt blodbad idet hun likviderer både foreldrene og barna. Utenfor huset står en skrekkslagen Anna.
Regissør Laugier vrir kniven alle steder den kan vris så blodet spruter. Hele tiden. Foruten en smått vellykket åpning de første ti minuttene, rent stemningsmessig og filmatisk, legges det ingen pusterom i mellom de utallige sjokkscenene av drap, tortur og mishandling der zoomen ustanselig brukes på de mest makabre detaljene. Jeg har aldri vært moralist når det kommer til filmvold, men for at noe så vulgært som dette skal funke, må det finnes et eller annet i konteksten som forsvarer det, eller på noen måte gjør det interessant eller fascinerende kunstnerisk. Det er ikke tilfelle i Martyrs.
Det er viktig at grenser pushes, men dristighet er ikke alltid lik genialitet. For meg ble dette en håpløs smørje av en tøvete voldsorgie, som helt sikkert vil treffe sitt nisjepublikum, men som aldri overvant meg.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar