Jeg husker det som en sterk filmopplevelse å se «Free Willy» på kino som 11-12-åring. Neste gang jeg så den var nå, sammen med eget barn som er 10 år. To spørsmål meldte seg: Finnes det kvaliteter i denne filmen som kan snakke til meg som et voksent publikum løsrevet fra nostalgi? Og er det en film som har overlevd tiden og kan oppleves med engasjement av dagens barn?
Dramaturgien er i hvert fall skrudd sammen etter en tidløs og universell formel. Det handler om en gutt på rundt tolv år, Jesse, som lever på gata etter å ha blitt forlatt av familien. Tiden brukes til småkriminelle aktiviteter, deriblant graffiti. Når han en kveld blir tatt i å spraymale ned vinduene mellom publikum og spekkhoggere i en sliten maritim fornøyelsespark, er deler av straffen at han må tilbake til stedet for å vaske etter seg. Ganske snart utvikler han et spesielt bånd til spekkhoggeren Willy, som de ansatte er i ferd med å gi opp fordi han tilsynelatende er ute av stand til å lære triksene som er nødvendig for å være økonomisk innbringende for parkens eiere. Parallelt med dette må Jesse forholde seg til en ny livssituasjon idet han nettopp har flyttet inn hos en ny fosterfamilie (der faren spilles særlig godt av Michael Madsen). Og som pusterom fra samhandling med stadig nye voksenpersoner som er krevende fordi han sliter med å bygge tillit, får relasjonen med spekkhoggeren en annen type naturlighet i et viktig fristed for den unge og hardt prøvede Jesse.
«Free Willy» henter altså utilslørt mye av næringen fra klisjeer og kjente formler, men er velgjort i hva den er: En fortelling drevet av god moral, her med en gutt og et dyr som agnet på kroken som skal dras opp til emosjonell effekt for hele familien. Guttens opprørske mentalitet forsvinner fullstendig i møte med den intelligente delfinarten som blir like besatt av Jesses nærhet og forståelse for ham som omvendt. Forholdet mellom Jesse og Willy skildres med en naivitet som speiles opp mot kynismen i voksenverdenen og særlig kapitalen som setter spillereglene de må forholde seg til – eller må de det?
Når mye av dette likevel fungerer, er det fordi Jason James Richter gjør en fin Disney-aktig opptreden i rollen som Jesse, og for hva den er flyter «Free Willy» sjarmerende og kompetent – også teknisk – gjennom lagene av forventede kurver i historiefortellingen. I retrospekt virker den også klart forankret til en annen form for uskyld (90-tallets) enn dagens, men noen forsiktige sideblikk underveis mot en ny generasjon barn, ble en bekreftelse på at dette fortsatt ser ut til å virke attraktivt og som en velfungerende fortelling som overhodet ikke har løpt ut av tiden. Slipp (fortsatt) Willy fri!
(Selv om Willy/Keiko nå for lengst er død).
speilet.net 
Legg igjen en kommentar