Kanon: «Hets» (1944)

I filmhistoriens første utgave av Cannes-festivalen i 1946 ble hovedprisen (som den gang var Grand Prix før opprettelsen av Palme d’Or) delt mellom ti filmer. Blat dem: «Hets». 

Som aspirerende filmskaper forfattet en ung Ingmar Bergman mellom 1942 og 1943 manuset til «Hets» under et lengre sykehusopphold. Kort tid etter kjøpte Svensk Filmindustri (SF) rettighetene, og slik begynte snøballen å rulle mot en kunstnerstørrelse ingen da kunne forutse. For «Hets» skulle også bli den reelle begynnelsen for Bergmans virke som regissør, da han måtte overta instruksjonsarbeidet bak kamera og gjøre re-shoots som assistent for Alf Sjöberg etter at han på sent tidspunkt forlot innspillingen. 

I «Hets» tar en krass Bergman et oppgjør med skolen som institusjon, og ser mulig seg selv som den drømmende studenten som ikke får til å realisere sitt kunstneriske jeg innenfor et rigid skolesystem. Innenfor institusjonen blir den harde motstanden personifisert av en sadistisk lærer som av elevene får kallenavnet Caligula. Jan-Erik Widgren er et bilde på den helt vanlige tenåringsgutten som gjør det beste han kan på skolen, men som likevel ikke lever opp til alles forventninger. Men så har heller ikke Jan-Erik noen ambisjoner i retning av en akademisk karriere. Alt han ønsker å gjøre er å spille fiolin, og være sammen med en kvinne han elsker.

Bergman setter den frihetstenkende ungdommeligheten opp mot skoleinstitusjonens faste rammer, der unge Jan-Erik kjemper en nytteløs kamp mot systemet og mot læreren i latin, Caligula, hvis skolen har fått frem det verste i. Historiens kjerne er hvordan Jan-Erik opplever skolehverdagen, og hvordan han sliter mellom egen selvrealisering og et påtrengende krav om disiplin og akademiske ferdigheter. Samtidig innleder han et slags kjærlighetsforhold til ei jente som han først møter overstadig beruset ute en kveld. Han tar seg av henne, og forstår snart at hun preges av en iboende frykt for noen som gjør henne vondt, uten å ville si hvem. Publikum vil derimot forstå at de begge plages av samme person.

«Hets» har et veldig konsist uttrykk og fortelles med en tydelighet i skildringer av forakt mot datidens skole, med en metode som i nåtid dels kan minne om klisjeer. Enda sterkere slår «Hets» fra seg gjennom portretteringen av menneskets psyke, der Bergman og Sjöberg maler den bakenforliggende atmosfæren i en mørk grunntone som for å ramme inn sadismen som noe rent dystert. Den filmatiske tilnærmingen har klare snev av ekspresjonisme, og kamera søker mot vinkler for å la miljøets særegne arkitektur kaste kontrollerte skygger over hva som foregår. Videre er det et knippe overbevisende skuespillere med: Alf Kjeling som Jan-Erik Widgren, Mai Zetterling som kjæresten Bertha Olsson, og ikke minst Stig Järrel som i en nyansert tolkning unngår å gjøre den sadistiske «Caligula»-karakteren til en overtydelig karikatur.

Fordi det var Bergman som regisserte filmens avslutningsscene, er det intuitivt å tenke at det samtidig var øyeblikket hvor Alf Sjöberg – som datidens betydningsfulle filmkunstner – i realiteten overlot en billedlig stafettpinne til Ingmar Bergman. Resten er filmhistorie.