«The Dead Zone» (1983)

Forholdet mitt til «The Dead Zone» (på norsk først kjent under tittelen «Mørke krefter») er sterkt knyttet til opplevelsen av å lese og bli oppslukt av Stephen Kings bok i 13-14-årsalderen. Etter hva jeg kan huske ble det min første «favorittbok», og da jeg kort tid etter fikk muligheten til å se filmen på tv, fikk jeg på ny en sterk reaksjon på historien og den filmatiske løsningen på materialets fengslende mystikk. Den gang var jeg definitivt mindre opptatt av filmskaperens visjon og auteur-perspektivet, men på sett og vis ble det første møtet med filmen «The Dead Zone» også en inngangsport til den kanadiske regissørens katalog som jeg senere har funnet stor glede i.

I Stephen Kings ånd er historiefortellingen lagt til hans Maine og lokalisert til det fiktive stedet Castle Rock. Her bor læreren Johnny Smith (Christopher Walken) som havner i langvarig koma etter å ha vært involvert i en voldsom bilulykke. Når han våkner fem år senere, har kjæresten giftet seg med en annen og fått en sønn. Johnny Smith er nå uten jobb, uten kjæreste og umiddelbart uten evnen til å gå. På den andre siden har han av komatilværelsen ervervet en helt annen og utilsiktet evne idet han ved å berøre andre mennesker samtidig kan se inn i fremtiden deres. Denne overnaturlige gaven, eller forbannelsen, gir like omfattende muligheter som uante problemer – som en kraft han ønsker å bruke til det gode, men som viser seg å bli en byrde tung å bære.

«The Dead Zone» kom i 1983 som i retrospekt må ses som et markant år i utviklingen av David Cronenbergs karriere. Tidlig samme år hadde han allerede lansert det forunderlige, mørke mesterverket «Videodrome», før «The Dead Zone» ble lansert på høsten samme kalenderår. Det var første gang han selve lagde film som innleid regissør, uten selv å ha skrevet materialet, som om det kan ha representert et nødvendig avbrekk fra det tidvis tunge, dystre og eksperimentelt krevende han kom fra. Men tro ikke at «The Dead Zone» er et pregløst bestillingsverk av en sjangerproduksjon. Fremdeles er Cronenbergs stempel synlig, og hans bearbeidelse av Kings materiale er klart vridd mot andre prioriteringer. Bokas fokusering på vold er mindre fremtredende i filmadaptasjonen som, gitt «den cronenbergske arv», er uventet tilbakeholden hva angår grafisk vold til fordel for en gjenfortelling med et mer rendyrket karakterfokus. Cronenbergs film innretter seg snarere mot konsekvenser, og hvordan de overnaturlige evnene blir til hinder for det ordinære livet Johnny Smith ønsker å leve (som en tråd man også kan føre helt frem til «A History of Violence»). Det er her at filmens narrative kjerne plantes. Og det iskalde, snødekte eksteriøret rammer inn og gjenspeiler hovedpersonens psykologiske tilstand.

Vurdert som del av Cronenbergs kunstnerskap avviker «The Dead Zone» noe fra de smalere og enda mer foruroligende grøsserne canadieren ble eksponent for på 70-tallet, men ikke av den grunn et tilbakeskritt. Snarere står 1983 som et viktig år for filmkunstneren, fra «Videodrome» til «The Dead Zone» som Cronenberg ble hyret til å gjøre av den legendariske produsenten Dino De Laurentiis i sin første av mange King-adaptasjoner. Dette var også i en tid da King-filmatiseringer fremdeles var noe som ble behandlet med betydelige kunstneriske vyer like etter Brian De Palmas «Carrie» og Stanley Kubricks «The Shining», mens Cronenbergs vellykkede håndtering av «The Dead Zone» fungerte som en videre inspirasjon for Hollywood-versjoner av Kings forfatterskap som virkelig eksploderte utover 80-tallet, men da til langt mer vekslende kvalitet. (Selv om denne filmen heller ikke ble en kommersiell storsuksess, med lavere inntjening enn omtrent samtidige King-adaptasjoner som «Cujo» og «Christine»).

Til forskjell fra boka, er filmatiseringen mer konsentrert og mindre episodisk strukturert. Den er også mindre voldelig, en villet retningsforandring Cronenberg selv bidro til da han mente manusutkastet ført i pennen av Stephen King selv reduserte filmen til en slasher som Cronenberg fant uinteressant. I den endelige versjonen ble også historiefortellingen omstrukturert til å ta et tydeligere utgangspunkt i Johnny Smiths perspektiv, mens antagonistrollen, Greg Stilson (i filmen spilt av Martin Sheen) er gjort mindre og samtidig mer realistisk og tilbakeholden som personifiseringen av ondskap. Med fasit i hånd er det vanskelig ikke å applaudere disse valgene.

Martin Sheen er uansett gnistrende – og i høyeste grad bidragsytende til at vi sitter ytterst på stolen i engasjement inntil filmens voldsomme og vellykkede crescendo. Samtidig leverer Christopher Walken tett opptil et karrierehøydepunkt som Johnny Smith. I en film som er avhengig av et realistisk fundament for at vi skal kjøpe de overnaturlige elementene, er Walkens tilstedeværelse – hans intense blikk og samtidige tristhet blandet med frykt i ansiktet – en avgjørende ingrediens. Walken får oss til å tro på det utrolige, men uten å gjøre mye ut av det. Det er også en rolletolkning som grenser til det hjerteskjærende, skrevet med både patos og sårbarhet som også finnes i spillet og blikket til Walken – en utenforstående figur skrevet med varme og menneskelighet, og kanskje den fineste noen gang i en Cronenberg-film – en auteur som i egne manus ikke først og fremst har vært mest opptatt av å skrive denne typen personskildringer. Like sjeldent har han før eller siden vært like fokusert på å skape en såpass underholdende og fartsfylt fortelling som her, relativt sett.

Så ja, «The Dead Zone» markerer et brudd fra en type konfronterende undergrunnsskrekk bedrevet på lavt budsjett til noe som i det minste minner om en film ytterst i mainstream/Hollywood-landskapet. Likevel er det overhodet ikke et uspennende filmisk uttrykk i «The Dead Zone», selv om kompromisser åpenbart har blitt gjort (som at Cronenberg måtte bytte ut sin faste komponist Howard Shore med Michael Kamen etter ordre fra produsent Dino De Laurentis – men der Kamens bidrag heldigvis viste seg som meget effektivt i å bygge oppunder filmens kjølige, triste og uhyggelige atmosfære – med et vakkert og melankolsk partitur som glir passende inn i bildene av det iskalde og snødekte vinterlandskapet).

Om «The Dead Zone» sjeldent vil bli snakket om blant David Cronenbergs aller mest betydningsfulle filmverk, fordi den i for stor grad «bare» er hva den viser, er det i seg selv godt nok (og tidløst) til å kunne bli anerkjent blant 80-tallets ypperste overnaturlige thrillere – og i selskapet av de bedre Stephen King-filmatiseringene som er gjort.