«Oculus» (2013)

«Oculus» markerte Mike Flanagans gjennombrudd som skrekkfilmskaper. Med produksjonsselskapet Blumhouse i ryggen ble filmen pushet frem som en ny skrekkfim fra skaperne av suksessene «Paranormal Acitvity» og «Insidous». Antagelig var det heller ikke et minus da Stephen King var tidlig frempå med å proklamere sin begeistring.

Premisset med at vitenskap/teknologi tas i bruk i en kamp mot overnaturlige krefter bygger også dels videre på noen av de samme mekanismene som lå til grunn nettopp for fenomenskrekkfilmen «Paranormal Activity». Her spiller Karen Gillian rollen som Kaylie. I barndommen ble hun vitne til at faren skjøt og drepte moren, mens broren hennes til slutt tok livet av faren i selvforsvar. Når broren i voksen alder slipper ut av den psykiatriske institusjonen hvor han siden har vært innlagt, bestemmer Kaylie seg for at de sammen må bekjempe og drive ondskapen ut av et eldgammelt speil som hun er overbevist om er årsaken til den grufulle familiefortiden (samt andre skrekkelige hendelser gjennom århundre på bekostning av de som har vært i besittelse av dette speilet).

Speilet (altså ikke denne nettsiden, men speilet i filmen) markerer en inngangsport til den fysiske verden for demonkrefter fra en annen verden. For å bevise og beseire denne ondskapen setter det voksne søskenparet opp diverse kameraer og teknisk utstyr i håp om overvinnelse.

Selve bruken av speil som element i skrekkfilm tilfører ingen originalitet, men her er det plassert helt i sentrum som en fysisk gjenstand hvor skrekkfilmen henter all kraft fra. Det er en kraft som også utnyttes til å speile og leke med persepsjoner og vårt forhold til subjektivitet og hukommelse. Det som skulle bli en tilbakevendende tematikk for Mike Flanagan – betydningen av tid og tidslinjer – og som han allerede hadde berørt i «Absentia», er også direkte integrert i kjernen av «Oculus» som hele tiden beveger seg frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Dette er for det meste løst sømløst med høy grad av eleganse, men samtidig tenderer de stadige tilbakeblikkene også til å bli unødig repeterende og overforklarende. Samtidig er det selve tidsforflytningene som er filmens sterkeste markør; måten fortid møter nåtid iscenesettes tidvis på en måte som gjør at formgrepet alene tilfører spenning. Både handler det om en fengslende utforskning av tid gjennom lek med tidslinjer, men det blir også en teknikk som forvirrer eller utfordrer publikum som må holde seg på tå hev for å beholde oversikten over hvor historien er.

I det bakenforliggende er en skildring av traumatiserende fortid koblet til dysfunksjonelle familiebånd, og «Oculus» bevarer i all sin overnaturlighet også rent menneskelige kvaliteter. Kanskje fordi Flanagan har forstand til å holde tempoet såpass nede. «Occulus» blir aldri så utpreget hektisk som den kunne blitt, men prioriterer også å være et forsøk på en psykologisk dypdykking i et dysfunksjonelt familieunivers som gir den andre skrekkfilmkvaliteter enn det rent generiske. Visst har «Occulus» også et knippe sjangerklisjeer på repertoaret, inkludert raske klipp for å fremkalle umiddelbare skvett, men det er sjeldent. Og den mest skremmende/ikoniske scenen består i enkelhet av den kvinnelige hovedpersonen som skal bite av og spise et eple – en sekvens som bikker over i et like vidunderlig som ubehagelig øyeblikk av body horror.

Om «Occulus» skal angripes for noe, er det kanskje at den banalt nok ikke egentlig er tilstrekkelig spennende eller skremmende. Eventuelt at Flanagan ikke er modig nok i motsatt retning til å rendyrke helheten som en kunstskrekkfilm med enda høyere grad av kompromissløshet i formspråket. Det kunne mulig også kvalt andre innvendinger som typiske innslag av logiske brister, uten at det egentlig i utgangspunktet er en betydelig motforestilling her. «Occulus» er både da og i retrospekt et vitnesbyrd om en filmskaper som beviselig kan sjangeren, og som i sine beste stunder utvider rammene av det forventede.