«Don’t Deliver Us from Evil» (1971)

Joël Séria hentet til «Don’t Deliver Us from Evil» (Mais ne nous délivrez pas du mal) etter sigende inspirasjon fra samme newzealandske drapssak som lå løselig til grunn for Peter Jacksons fremragende «Heavenly Creatures». I denne franske kultfilmen fra 1971 er linjene trukket enda tydeligere mot en mørkere og forstyrrende ytterkant, samtidig som verkets renommé som en slags spekulativ og sjokkorientert sleazy horrorfilm både er blitt en urettferdig og upassende nedvurdering – et inntrykk som antagelig er sementert av en markedsføring hvor det internasjonalt ble spilt på at dette var noe så uvanlig som en fransk film som ble bannlyst selv i filmliberale Frankrike.

Tenåringsjentene Anne og Lore gjør opprør mot de strenge moralkodene som de overordnede via den katolske kirken predikerer ved å hengi seg fullstendig til det onde. Fra å lese forbudte, erotiske romaner i smug under dyna, starter utforskningen av de moralske grensene som trigges i møte med dobbelmoralismen de opplever rundt seg. Sammen sverger de til ondskapen som en motreaksjon på den hyklerske puritanismen som de opplever via familie, skole og kirke. Bak ryggen på fraværende aristokratiforeldre begynner de en hemsk trakassering både ved tortur av dyr og på bekostning av en psykisk utviklingshemmet gartner som blir et lettkjøpt bytte for ydmykelse. Snart blir jentene også bevisst på egen seksualitet i form av en forførerisk oppførsel i møte med middelaldrende menn, alt for å gå i konflikt med hva den katolske kirke på mest hyklerske vis har predikert som den angivelig verste av de sju dødssyndene – utukt. (Én av filmens aller sterkeste scener er nettopp en iscenesettelse i en kirke hvor den katolske presten, nærmest fråtsende i vrede, retter skytset direkte mot de unge og der dem stå imot begjærets fristelser). I dette universet antydes også menn å være skapninger ute av stand til å avstå enhver seksuell fristelse i en maskulin skildring som dyriske skapninger fullstendig uten empati.

Filmen viser hvordan de to jentene frydes av ydmykelsen de påfører andre, alt mens de agerer med en naivitet som skaper en forstyrrende billedlig kontrast til ondskapen de bedriver. Effekten av de ondskapsfulle og ofte seksualiserte handlingene, blir også forsterket til det foruroligende av hvordan jentene utseendemessig fremstår som kun 14-15 år gamle (i virkeligheten er de skuespillere i begynnelsen 20-årene).

Det innbyrdes forholdet mellom jentene skildres derimot som et genuint, fint vennskap. Her finnes filmens uventede tilbakeholdne kvaliteter; en lavmælt person- og vennskapsportrettering som kanaliserer ømhet og psykologisk innsikt til tilskueren.

Filmen er likevel ikke problemfri. Den stedvis erotiske undertonen kan innimellom grense til det umusikalske ut fra kontekst, og som filmfortelling kunne man gjort strukturelle grep og justert tempo for å stramme opp verket. Samtidig er filmens langsomme, drømmeaktige og uperfekt poetiske strøm av bilder – både av ungdommelig lyst og umoral, så vel som pittoreske omgivelser – både dens identitet og kvalitet. Den gjentagende, enkle orgel- og pianomelodien som lydlegger bildene, tilfører også stemningsfulle skrekkfilmkvaliteter som høyner helheten.