Hva var de beste filmene i 2023? Her er en subjektiv topp 10-liste basert på hva som er sett av filmer som ble tilgjengelig i Norge første gang i løpet av 2023.
Et lite wildcard på årets 10. plass blir den psykologiske finans-/erotiske thrilleren «Fair Play» av en debuterende Chloe Domont som altså serverer en film som blander elementer fra 80- eller 90-tallets Oliver Stone med Adrian Lyne. Resultatet er en medrivende og konstant sterkt iscenesatt thriller av type og sjargong som er mangelvare på denne siden av tusenårsskiftet. Det er frekt og korthugd thriller-materiale med nerve og godt skuespill. Rett på Netflix. Les også tidligere publisert omtale på Speilet.
Estetikken er fortsatt en sterkere kvalitet (og prioritet) enn noe annet i Sofia Coppoloas filmer. «Priscilla» er også nydelig å se på, og føyer seg samtidig inn i den nyere rekken av episodiske og mer subjektivt anlagte biografi-filmer som henter næring fra det spesifikke og personlige. I dette tilfellet får vi innblikk bak kulissene i Priscillas liv, fra hennes subjektive og feministiske perspektiv, like før og mest under livet med Elvis. Det er vanskelig å vende blikket bort fra nærheten i skildringen av den helt spesielle relasjonen. Coppolas sobre og elegante tone gjør også at filmen fungerer veldig fint og utfyllende til Baz Luhrmans veldig mye mer flashy «Elvis» fra året før.
Darren Aronofsky er på sitt mest spennende som filmskaper når han med bred pensel maler storslagne bilder og dyrker det visuelle. Med «The Whale» viser han imidlertid også storhet i et konsentrert og lukket drama, som om pandemiens triste virkelighet får maksimal filmatisk behandling, både kunstnerisk og tematisk. Det er et fenomenalt lite drama med en enestående Brendan Fraser som gir av hele sitt sårbare vesen til sin livs rolle.
Steven Spielbergs kjærlighet for film kunne ikke skint klarere igjennom enn det vi ser i «The Fabelmans». Dette er naturligvis vår tids mest ikoniske Hollywood-filmskaper sin selvbiografiske iscenesettelse som suger oss inn via velkomponerte komposisjoner, sterkt skuespill og stødig regi. Det er en bortimot uimotståelig presentasjon skapt av fortellerglede som på typisk Spielberg-vis, og med stoisk trygghet, ønsker oss velkommen til en personlig, fantastisk fabel. Det er mulig å felle en tåre for mindre.
«Tár» er en tour de force for Cate Blanchett som briljerer majestetisk som dirigent, en maestro, for Todd Field som returnerer til filmduken for første gang siden «Little Children» i 2006. Field har satt sammen en fyldig filmopplevelse som krysser ulike sjangerspor underveis, og bygger lag på lag med en udefinerbar spenning som også handler om en evig mystikk om hvor Tár skal. Fields fokus er objektivitet, eller i hvert fall distanse, men estetikken i filmskapelsen like mye som Blanchetts prestasjon nytes subjektivt som en massiv kunstopplevelse å ta del i.
Brandon Cronenberg vokste virkelig ut av sin fars favn i 2023, og fulgte opp den fremragende «Possessor» med et nytt uhyre spennende skrekk/sci-fi-verk i «Infinity Pool». Både i kunstnerisk kraft og underholdningsevne tok denne virkelig innersvingen på faren og læremesteren, David Cronenberg, sitt siste bidrag (Crimes of the Future, 2022). En fullstendig vill og uforutsigbar reise i tid, sted og rom. Grotesk og vakkert, og ikke minst med Mia Goth som etter fjorårets «X» og «Pearl» nå sementeres som det nye store i sin generasjon av kvinnelige skuespiller i skrekkfilm. Les mer i tidligere publisert omtale på Speilet.
Christopher Nolan høstet umiddelbar og bred anerkjennelse for sin storslåtte biografiske beretning om Robert Oppenheimer i den filmen det kanskje var stilt aller størst forventninger til i 2023. Samtidig ble de av oss som håpet på større grad av originalitet og dristighet fra Nolan muligens litt underveldet av den nokså konvensjonelle formen han tross alt dyttet «Oppenheimer» inn i. Men veldig mye er selvsagt muskuløst, kunstnerisk spennende og gjennomført spektakulært i «Oppenheimer». Til slutt er det likevel kanskje prestasjonen til Cillian Murphy i tittelrollen som står aller sterkest igjen. Hør mer i denne episoden av podcasten Filmkvarteret.
De virkelig gode filmene fortsetter typisk å vokse i dagene, ukene og månedene som går. «Decision to Leave» var fengslende også i øyeblikket, men har med tiden vokst ytterligere. Park Chan-wooks siste film er naturligvis slående vakker, og med et fengslende og labyrintisk plott om besettelse, relasjoner og mystikk – med tydelig eim av selveste Alfred Hitchcock, selv om det aldri er tvil om at filmens elegante duft fortsatt tilhører Park Chan-wook. Les mer i tidligere publisert omtale på Speilet.
Veteranen Martin Scorsese vendte altså tilbake i 2023 med sin beste film siden «The Wolf of Wall Street». Det er langt, men aldri langtekkelig. Scorsese er kanskje gammel, men fortsatt skarp og stram i formidlingen. Dette er storslått og sviende sterk historie- og filmformidling av brede bilder i en ubehagelig skildring av menneskelig grådighet og ondskap. Leonardo DiCaprio, Robert De Niro og Lily Gladstone bærer menneskenes ansikter og uttrykk til perfeksjon når de kanaliserer historiens iboende sykelighet, og til slutt den legendariske filmskaperen selv. Hør mer i denne episoden av podcasten Filmkvarteret.
Kom den aller beste filmen i 2023 av en debutant? «Aftersun» av Charlotte Wells er riktignok fra 2022, da den fikk svært positiv omtale etter premieren i Cannes. Men vi måtte vente helt til februar 2023 for å få oppleve filmen på ordinære kinovisninger her til lands, og det vi fikk se var virkelig verdt ventetiden. Wells serverer en melankolsk, vakker og sår skildring av et komplekst far-datter-forhold, formidlet via subjektive minner og blikk som absorberes i konstant spennende filmatiske uttrykk. På alle mulige måter en enestående og sterk film. Les mer i tidligere publisert omtale på Speilet.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar