Det bør ikke være lenge nå til vi bør kunne unnvære å skrive og snakke om Brandon Cronenberg uten først å knytte arven og kunstnerskapet til faren, David Cronenberg. Kanskje er det en skygge han allerede gjorde seg fortjent til å tre ut av på bakgrunn av det formfulle sci-fi- og psykologiske body horror-verket «Possessor» i 2020. Med årets «Infinity Pool» har han heller ikke spart på virkemidlene, men på nytt tatt frem sine mest kraftfulle redskaper fra samme verktøykasse for å snekre enda en sjangerutforskende film som står stødig mens jorda under den rister av skrekken som tilbys.
Vi tas med til det fiktive landet Li Tolqa og et eksklusivt all inclusive-hotel som et lukket ferieparadis bak høye gjerder og væpnede sikkerhetsvakter. Her tilbringer James Foster (Alexander Skarsgård) og kona Em (Cleopatra Coleman) noen late feriedager, angivelig fordi førstnevnte desperat trenger inspirasjon for å skrive en ny bok etter å ha utgitt én roman for seks år siden som knapt noen leste eller likte. Men på samme hotell er det likevel en yngre kvinne som tar kontakt med ham, Gabi (Mia Goth), og forteller at hun er stor fan av ham og boka.
Før dette har filmen introdusert seg med et kamera som snurrer desorienterte rundt og over hotellområdet, som bare for å understreke de skrudde perspektivene i kontrastene av den luksuriøse oasen klemt inn i en større geografi av et land gjennomsyret av fattigdom, korrupsjon og kriminalitet. Å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet er sterkt frarådet. Det panorerende kameraet fra åpningen har også en advarende, svimlende effekt som skaper fornemmelse om at dette kan bli krevende, idet vi forstår at ekteparet selvfølgelig skal driste seg ut i virkeligheten av Li Tolqa. Det er Gabi som tar initiativ og spør om ikke James og Em skal bli med henne og mannen på middag utenfor hotellområdet. De leier en kabriolet, og truende musikk legges over bildene når de forlater den inngjerdede hotelleiendommen på vei gjennom frodige naturomgivelser, mot den lokale sivilisasjonens fremmede og uforutsigbare virkelighet.
De stanser ved en avsidesliggende strand for en piknik – og det blir sent, mørkt og fuktig før de beruset må kjøre tilbake til hotellet. Det er forfatteren, James Foster, som plasserer seg bak rattet og må kjøre i mørket når frontlysene fusker på uopplyste fjellveier. Bilen treffer en lokal bonde som dør på stedet, og dagen etter banker politiet på hotelldøra. James blir rutinemessig dømt til døden, der et særegent lovverk sier at avdødes eldste sønn skal drepe ham. Men det finnes også en lov som gjør det mulig for rike og utenlandske borgere å kjøpe seg delvis fri fra døden. Prisen er at det lages en klone som iscenesettes som gjerningspersonen når dødsstraffen utføres, mot at man selv tvinges til å se på. Om James i samme øyeblikk slippes til faktisk frihet, er det samtidig nå at det egentlige helvetet slår i flammer. I samspill med de nye vennene, som allerede lever sine liv frigjort fra klonene og tidligere synder, omfavner alle en livsførsel av hedonistiske nytelser. Men hva kan egentlig kjøpes for penger, og kan det kompensere for en dypere eksistensiell pine? Hva skjer når de rike opplever å kunne leve et fullstendig konsekvensløst liv?
Brandon Cronenbergs film er dels en satire over rikdom, sosiale klasser og maktdynamikk som ikke gjør det unaturlig å trekke linjer til Ruben Östlunds gullpalmevinnende og omtrent samtidige «Triangle of Sadness». Men det er mer et surrealistisk mareritt vi etter hvert trekkes mot her; kryptiske bilder, kamera som snurrer, uklare perspektiver, iscenesettelser av absurd voldsutøvelse og kvalmende oppførsel med fokusering på hjemsøkende ansikter – og masker. Det er et grenseoverskridende filmspråk like mye som det er grenseoverskridende oppførsel fra de som har råd til det, på bekostning av de som ikke har, der det foruroligende er nytelsen de finner i det. Cronenbergs filmarbeid har en tydelig coolness, men han jobber her med skuespillere som evner å gjøre tolkningene, og dermed filmen, dypere enn den kunne vært oppfattet med andre ombord. Sønnen mangler kanskje fortsatt noen av farens bakenforliggende intellektuelle dybde og motor, men om materien og substansen i «Infinity Pool» kan virke mindre utviklet, har den desto større filmatisk gjennomslag og visuell kraft enn farens siste («Crimes of the Future»).
Brandon Cronenberg stiller ingen nye spørsmål, men besvarer dem med en eksperimentell villskap av filmatisk finesse som som gjør hver bestanddel av «Infinity Pool» til noe interessant – og helheten til en aldri så liten triumf. Også fordi skuespillerne er på samme nivå. Castingen av Alexander Skarsgård er nær 10 av 10. Em Foster er god. Men det er Mia Goth som igjen skinner aller sterkest, som hun gjorde med tilsvarende besynderlige miks av å spille på sin forunderlige vakkerhet og iboende toksiske kraft som midtpunkt i fjorårets imponerende skrekkfilm-duo-verk «X» og «Pearl» av Ti West. Hennes uforutsigbarhet er en vesentlig grunn til at også «Infinity Pool» gir oss mer å by på enn øyet først ser.
«Infinity Pool» er definitivt ikke for alle, men dens visuelle slående styrke bør ha kapasitet til å prege alle som ser den, samtidig som hva den uttrykker har kapasitet til å frastøte enda fler. Det hele er en sofistikert grusomhetsutstilling for et publikum som har hatt mage og engasjement for det drøyeste «cronenbergske», både fra far og sønn.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar