Fortiden kan være klare minner, diffuse tanker om hva som kan ha vært, hva vi ønsker at den var. Det kan være følelser skapt av stemninger, eller øyeblikk og detaljer som der og da kan ha virket ubetydelige, men som umerkelige blir til varige knagger å hente et større bilde på. Minnene kan være upålitelige, men lagres til subjektiv verdi som en sannhet. “Aftersun” er fragmenter av filmskaper Charlotte Wells’ minner fra barndommen, fra en ferie hun hadde med faren da hun selv gikk fra 10 til 11 år.
Vi tas med tilbake til slutten av 90-tallet, noe som for mange av oss gjennom referanser og tidskoloritt kan vekke egne barndomsminner til ekstra emosjonell verdi som inngang. Wells plasserer hele historien til et middelmådig charterbasert hotell i Tyrkia. Hit kommer Calum (Paul Mescal) sammen med datteren på 10 år, Sophie (Frankie Coro). Det gjøres klart for oss, på subtilt vis, at forholdet mellom far og datter kan virke noe distansert, som om disse sjeldne møtene er hovedingrediensen i deres relasjon. Det er noe usagt i hvordan ferieoppholdet skildres som et slags ritual, der særlig faren sikter mot å reparere eller kompensere for noe som ikke er helt optimalt, uten at det handler om uvilje eller vonde følelser. Men denne sommeren er datteren kommet i en alder hvor det virker som dynamikken i forholdet har endret takt og fasong. Minnene vi får tilgang på er hennes, fra en tid da hun var i ferd med å bli noe mer enn farens datter og bevisst på at hans identitet er mer enn å være hennes far. Det kan virke som det var denne ferien som både da og senere, i hvordan hun over tid har bearbeidet inntrykkene, har gitt en ny forståelse av faren som person – også som et speil mot å forstå seg selv som voksen. Det var den sommeren hun første gang plukket opp signalene som hun først med tiden virkelig har klart å dekode. Hun husker de litt for mange halvliterne han bestilte, de påfallende sukkene og slitenheten. Det hun som 10 åring fremdeles ikke var i stand til å fange betydningen av, men som ble lagret i henne – og et DV-videokamera – som vi ser med henne i nåtiden for en retrospektiv og mulig halvsann forståelse av noe som var.
“Aftersun” gir oss bruddstykker av nåtiden i form av Sophie som voksen i bilder som tidvis glir innom uten kontekst som disige øyeblikk, som for å minne oss på at historien vi ser ikke finnes i et vakuum. Der vi i nåtiden som oftest har tilgang på fortiden gjennom korte og vage minner, er det snudd i filmes perspektiv; de korte glimtene tilhører nåtiden som kan være vanskelig å lese, mens fortiden fortelles med tydelighet som vi likevel forstår må være en blanding av ønsker, faktiske minner, noe som er tolket og tillagt i ettertid. Mye av ferieturen ble også dokumentert aktivt av den unge Sophie med DV-kamera, slik at hun senere kunne ta vare på tiden med faren og gjennom videoopptakene forlenge tiden med ham, noe hun nå nyttiggjør seg av som voksen. Fortiden gjøres i dette klarere enn nåtiden.
Far-datter-skildringen fortelles med intimitet, men udramatisk og usentimentalt. Innrammingen er syden og 90-tallet. Men det er en miljøskildring og tidskoloritt som plasseres sobert i bakgrunn uten å være påtrengende. Likevel føles valget av tidsepoke aldri som ubetydelig, men som en viktig markør for en atmosfærisk gjengivelse preget av noe som åpenlyst er personlig og derfor føles autentisk. Det føres et filmspråk som kan virke ukomplisert, men som er sannsynlig komplekst i gjennomføringen for å skape bevegende og sterkt minneverdige inntrykk av det tilsynelatende ordinære. Som scenen med far og datter som spiller biljard på det slitte hotellet med britiske ungdommer. Som scenen med arkadespill der Sophie møter en gutt. Og ikke minst som scenen der Sophie synger “Everybody Hurts” av R.E.M på karaoke. Frankie Coro er helt fantastisk i alle disse sekvensene, og det nære samspillet hun har med Paul Mescal – som den unge og desillusjonerte faren – er fullstendig troverdig og rørende å se på. Begges tilstedeværelse er like nær og ekte på samme subtile, poetiske vis som hele filmens blikk. Wells styrer aldri dem eller situasjonene mot en større konfrontasjon eller et historiefortellende klimaks. Det er atmosfæren i skildringen av det ordinære i relasjonen som er målet. Og det er litt trist, litt vakkert, litt morsomt, litt vondt – og veldig sterkt.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar