«Arven» (1979)

I 1979 var Anja Breien og hennes «Arven» utplukket for deltakelse i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes, side om side med kapasiteter som Francis Ford Coppola for «Apocalypse Now!», Terrence Malick for «Days of Heaven» og Werner Herzog for «Woyzeck». Med andre ord et relativt eksklusivt selskap, noe som kan være en slags pekepinn på hvilken omtrentlig kvalitet vi kan sikte oss inn på i møte med «Arven». Da blir det også bortimot paradoksalt at filmen ikke helt og fullt virker å ha oppnådd en særlig massiv anerkjennelse på norsk jord, muligens foruten i de smått smale film- og kulturkretser. 

«Arven» åpner med begravelsen. Det er en godt bemidlet forretningsmann som har gått bort, og tilbake står familien i sorg, men ganske snart også splid. Under begravelsen ser vi at avdødes niese, ei jente i tenårene, får et umodent latteranfall som fører til at hun må tas hånd om og føres ut av begravelsen. Senere er det nettopp samme mindreårige jente som blir tilskuer til at de godt voksne familiemedlemmene mister all verdighet i en umoden seanse av et arveoppgjør der avdødes rikdom skal fordeles. 

Det er et klassisk familiedrama. Breien legger temperaturmåleren tett på karakterene i en opprivende tid, men kanskje viser det seg at dødsfallet i mindre grad, og pengene involvert i større grad, er hva som fremkaller de største og dypeste følelsesutbruddene. Erling Thurmann-Andersen fanger disse temperaturskiftene stemningsfullt med tilstedeværende kamera som forflytter seg sakte innad i rom, ofte med storfamiliens medlemmer til stede samtidig. Det er en sober og enkel innramming som i et tett kammerspill som dissekerer borgerskapets småligheter med vidd. Det er observasjoner her som typisk virker skarpe, selv om de overordnet også kan fremstå selvfølgelige. Men det er bilder med dybde og med følelser integrert, bak den iøynefallende grådigheten eller hensynsløsheten som kommer så sterkt til overflaten.

«Arven» er helt åpenlyst et vellaget drama som oppsøker ubehagelige situasjoner bare for å gjøre dem enda mer ubehagelige, gjerne med teft for nyanser og små grep. Det er til slutt et skjelvende, intenst og bevisst ubehagelig familiedrama som tar utgangspunkt i en tristhet som er et dødsfall, men der tristheten organisk glir over i noe enda mørkere og vondere når oppgjørets time kommer. Det vil si; det finansielle oppgjøret, som også blir familiens sluttspill mot uunngåelige konfrontasjoner skapt av vrangforestillinger og feiljusterte moralske kompass. «Arven» er en historie om det selvsagte som kan skje, og den har en økonomisk fortellende enkelhet, men kanskje derfor kommuniserer den også så sannferdig og sterkt.