Secondløitnanten (1993)

En utdatert militær grad, men også en utdatert mann? 

«Secondløitnanten» handler om en pensjonert skipskaptein og secondløitnant ved navn Thor Espedal, spilt av Espen Skjønberg. I åpningen ser ham gå av i pensjon 8. april 1940, til befrielse for ham selv og ikke minst hans kone. Men bare timer senere invaderes Norge av tyske tropper. Den aldrende Espedal har knapt rukket å kle av seg den gammeldagse militæruniformen før han besluttsomt melder seg til tjeneste igjen. Selv om ikke alle rundt ham har samme forståelse, blir det for Espedel en selvfølge å yte den nødvendige motstand på vegne av landet sitt. Ikke bare melder han seg til tjeneste for å bidra, men han tar ansvar for å stå i front og organisere en innovativ motstandskraft mot en overlegen fiende i noen intense dager preget av kaos.

«Secondløitnanten» var i 1993 regidebuten til Hans Petter Moland, og den er løselig basert på virkelighetens reserveoffiser Thor Olf Hannevig som i Vinje-området i Telemark etablerte en improvisert og heroisk motstandskamp mot tyskerne i 1940. Men mer enn å fremvise heroiske handlinger, virker tyngdepunktet i «Secondløitnanten» å være rettet mot å fremvise krigsvirkelighetens tidlige kaos som de involverte måtte forholde seg til. Kongen og regjeringen flyktet, og i et norsk samfunn som umiddelbart kunne fremstå som lammet, ble enkeltaktørers og mindre grupperingers aksjoner viktige, som i dette tilfellet personifisert med Espen Skjønsbergs stoiske hovedkarakter. Men det er langt unna dyrking av én helt. Filmens portrettering og perspektiv er bredere enn tittelen kan antyde; selv hovedpersonens standhaftighet og uttrykte ro blir bombardert av det samme kaoset som nasjonen står plantet i. Det som skildres i dette bildet er snarere betydningen av menneskelig besluttsomhet og modighet. Eller at karakterstyrke ikke utgår på dato selv om alderen er blitt høy.

Til å være en regidebut, er «Secondløitnanten» nesten oppsiktsvekkende selvsikker og sterk i formidlingsevnen. I ettertid er det også en befrielse å se en filmatisk, nasjonalistisk presentasjon av denne epoken med en tilsynelatende sober mine. Antagelig ville en daværende ung og fremadstormende co-regissør for Moland i Harald Zwart antagelig trykket gasspedalen hardere inn, men det skulle han jo få anledning til å gjøre senere i egen karriere. Dette er ikke den type film, men føles desto mer ut som en slags meditasjon over en nasjons omveltende tilstand av rådløshet. Men det er også en fin skildring av alderdom og innsikt i livet, noe som kommer sterkt frem i et klokt karakterportrett som også er så fint spilt av Espen Skjønberg. At Moland, som selv bare var i 30-årene da han gjorde filmen, også faktisk prioriterer å tilegne en krigsfilm til et portrett av et aldrende menneske, blir i seg selv en kvalitet. Særlig fordi man så altfor sjelden får mulighet til å se en så nær tilnærming til et menneske i den alderen som udiskutabel hovedperson i en så storslagen filmsetting som dette jo er.

Ved siden av Skjønberg, er «Secondløitnanten» fylt opp av flere av datidens fremste mannlige skuespillere som især Nils Ole Oftebro, Bjørn Sundquist og Bjørn Floberg. Særlig leverer de to sistnevnte noen gnistrende rolletolkninger. Med på birollelaget finner vi også størrelser som Lars Andreas Larssen, Morten Faldaas og Gard B. Eidsvold.

Fordi Moland ikke begrenser filmens siktemål til glatt underholdning, men viser vilje til å løfte frem nyansene og troverdigheten i okkupasjonsdramaet, får også de talentfulle skuespillerne samme rom til å bruke kvalitetene de har. Alt dette er til filmens fordel, og det spiller på lag med det bevisst spartanske uttrykket, men som samtidig har noen sekvenser i seg med reell eksplosivitet. Det er vanskelig å plassere «Secondløitnanten» noe annet sted enn høyt oppe blant de bedre skildringene som er gjort av 2. verdenskrig på film i Norge.