«Kronprinsen» (1979)

Pål Bang-Hansen vil for alltid bli assosiert med å være den største og mest kjente filmformidleren og filmkritikeren nasjonen har fostret. For mannen i gata er hans egen karriere som filmkunstner mindre omsnakket, selv om han på slutten av 60-årene og utover 70-tallet etablerte seg som en essensiell bidragsyter også til den utøvende filmkunsten, der han særlig fikk et stort og bredt publikum gjennom skapelsen av «Norske byggeklosser» med Rolv Wesenlund. I en kort, men innholdsrik karriere som fanget et vidt spekter av filmtyper, ble hans siste spillefilm altfor tidlig lagd i 1979 med det politiske verket «Kronprinsen».

Bjørn Sundquist spiller Roar; en fremadstormende lederskikkelse i AUF med høye ambisjoner, derav kallenavnet «Kronprinsen». Som politisk bevisst idealist på venstresiden, slites han mellom egen overbevisning og det å følge partiprogrammet. Lojalitet mot seg selv eller lojalitet mot partiet? Endring ved revolusjon, eller endring ved å posisjonere seg til makt innad i det etablerte demokratiske systemet? Men når han etter egne undersøkelser finner ut at AUF gjennom flere år har mottatt pengedonasjoner fra et amerikansk fond som viser seg å være underlagt CIA, åpnes en port av vanskelige politiske kvaler og personlige avveininger som fører til en rekke ubehageligheter og utfordringer som slår mot ham og de andre styremedlemmene i AUF. Og når lekkasjer fra partistyret fører til oppslag om politisk skandale på førstesiden av Dagbladet, og Roar stilles til veggs direkte på Dagsrevyen (av Lars-Jacob Krogh selv), blir belastningen og konsekvensene store både for det politiske og sivile liv.

Historien som ligger til grunn for det hele bygger på virkelige hendelser om det altfor korte livet til den talentfulle ungdomspolitikeren Ola Teigen som møtte disse utfordringene i virkelighetens politiske liv på slutten av 60-tallet. Bang-Hansens omgang med dette materialet skal også ha vært betent i møte med datidens politiske virkelighet, og i retrospekt kan det virke påfallende at den profilerte filmskaperen ikke skulle få lage film siden, noe som aldri handlet om at han selv ikke ville fortsette karrieren som regissør.

Med «Kronprinsen» demonstrerte han evnen som presis, klassisk historieforteller i skapelsen av en skarp og realistisk anlagt politisk thriller. Hele tiden med virkeligheten i speilet, i ettertid også som et spennende tidsdokument av særlig Oslo fra slutten av 70-tallet, og en tett skildrende omgang med en politisk bevegelse og ånd. Hele tiden med Bjørn Sundquist i fokus som stoisk politiker som hele tiden søker det han er de rette veiene, men som også må forholde seg til makt og hva som er strategiske valg. Bang-Hansens regi er oppmerksom på den subtile kvaliteten i Sundquists dempede rolletolkning, og særlig er scenene med en partikollega spilt av Bjørn Floberg gnistrende. «Kronprinsen» har et journalistisk øye og driv som kan slekte på noen av 70-tallets amerikanske filmer omkring politikk, makt og paranoia, men Bang-Hansen er enda mer jordnær og opptatt av tett og realistisk dialog for å drive oss inn i den autentiske forestillingen av politikkens indre side av alvor, og hvordan det i dette tilfellet traff en ung og idealistisk representant fra venstresiden med vyer for fremtiden som det politiske spillet satte i tragisk sjakk matt.