«At dere tør!» (1980)

Lasse Glomm var en toneangivende stemme i norsk film på 1970- og 80-tallet. I sin andre spillefilm fra registolen, tok han i brennbar tematikk da han i 1980 skapte film over en virkelig hendelse som fant sted i Oslo fem år tidligere.

«At dere tør!» forteller historien om to gutter på 16 år som stjeler en bil i Oslos gater, og ender opp i en biljakt med politiet på slep. På et jorde like utenfor byen legger guttene på løp i flukt fra politiet, men én av guttene får det unge livet avsluttet på det samme jorde når et pistolskudd fra en politimann sender ham død i bakken. «At dere tør!» åpner med denne seansen, og fokuserer deretter på hvordan hendelsen skal prege de neste dagene, ukene og månedene til kameraten som overlevde og kom fysisk uskadd fra oppgjøret. For filmen er det en reise som begynner med tragedien, og som trekker seg over i en annen form for hverdagslig tragedie, før historien sikter seg inn mot en slags forløsning i form av rettssaken som skal komme til slutt.

Aller mest er «At dere tør! åpenbart skapt på et sosialt og samfunnsengasjert fundament. Men i anslaget, er det definitivt det filmatiske som imponerer. Det vi får servert er et sjeldent stykke av en filmatisk potent biljaktsekvens på norsk. Det er natt, det er Oslo og det er en kompromissløs iscenesettelse av en heftig biljakt som for å overføre guttenes pubertale adrenalinrush over på oss som publikum. Innimellom filmes sekvensen fra bilens perspektiv for å forsterke illusjonen av særlig høy fart, og av høy risiko. Gjennom et nattlig og folketomt Oslo, og deretter ut av byen senrumsgater, parallelt med at nattens mørke sakte er i ferd med å lysne til dag. Det er en stilsikker etablering som Lasse Glomm med heldig hånd tillater å strekke ut i tid, fordi den er så essensiell, men også fordi han virker bevisst på å dyrke den visuelle formidlingen som en autonom verdi. Det er en form for visuell skaperkraft som skulle gjøre det forståelig at samme filmskaper senere i samme tiår skulle gjøre en enda mer rendyrket stilistisk film i det dystopiske sci-fi-verket «Sweetwater».

Men «At dere tør!» er overhodet ikke en sjangerfilm, og i etterdønningen av den nokså spektakulære biljakten som presenterer hendelsen som dramaet baserer seg på, blir det opplagt at ambisjonen her knytter seg enda sterkere mot en sosial appell. Det er en sosialrealistisk innpakning med Wam & Vennerød-elementer i seg; det fokuseres med sympatisk blikk på de ungdommelige outsiderne. De som står på utsiden og blir nødt til å kjempe mot etablerte strukturer, i dette tilfellet politiet og rettsvesenet i særdeleshet, som møter dem med en form for autoritet som vekker en latent ungdommelig opprørstrang. Politiet skildres med mer enn antydning til å utøve maktmisbruk, eller i hvert fall en uforholdsmessig bruk av makt i møte med de unge og radikale som tester ut samfunnets grenser.

Wam & Vennerød-linjen trekker seg synlig inn i skildringen av samholdet mellom ungdommene, like mye som i portretteringen av generasjonskonflikten overfor foreldrene. «Kyss meg i ræva», høres fra ungdommer til mor og far, mens de dyrker den distansen som finnes mot foreldrene som ikke bare skal utfordres, men gjerne også ydmykes. Etter kameratens død, blir alt forsterket, i tiden frem mot rettssaken mot politimannen som ligger i horisonten og som alt peker mot. Det er likevel fortiden mer enn fremtiden som hjemsøker gutten. Han blir innelukket, desillusjonert og amper i møte de rundt seg. Samtidig er det fine pusterom her; ikke minst scener fra Kalvøyfestivalen med Anne Grete Preus i Veslefrikk på scenen i bakgrunn, åpenbart spilt inn under festivalen i 1979. Det legger seg organisk inn i filmen som et slags unikt dokument på en spesifikk tid.

Glomm binder dramaet sammen av drapet og rettsoppgjøret, som om dramaet koker ned til et avgjørende spørsmål som rettsstaten i demokratiet skal ta stilling til. Men er det politimannen som avfyrte det reelle skuddet som er den skyldige, eller er det systemet? Er det systemet som har lagt pistolen i hånda til politimannen? Det endelige og litt symbolske oppgjøret mellom generasjonene, og mellom de unge outsiderne og myndighetene, kommer på de unges bortebane. Det er ikke deres språk eller deres spilleregler som gjelder, og reaksjonen når dommen faller blir unison og rasende fra den yngre generasjon: At dere tør!